torsdag, mai 25, 2017

Kulturmåned 2017 - mars

Mars var en innholdsrik kulturmåned, hvor de største forventningene var knyttet til Robert Wilsons oppsetning av Edda på Det Norske Teatret - noen sikret seg premierebilletter for et drøyt år siden... Dessuten ble det Carmen i to variasjoner, Askepott i fire, noe helt nytt og noe fra 1300-tallet.

Oslo-Filharmonien med Lise Davidsen - Pärt, Strauss og Sjostakovitsj (Konserthuset)

For en stemme det er på Lise Davidsen - jeg blir like imponert hver gang. Dessuten liker jeg hvordan hun tar et skritt bakover og snur seg mot konsertmesteren når han har et soloparti - ved at hun gir ham all sin oppmerksomhet får han publikums også. Mitt første møte med Arvo Pärt - pussig nok skulle det følges av et til to dager senere...

Carmen (Operaen)
Gjensyn med koreograf Liam Scarletts ballettversjon av Bizets Carmen - musikken egner seg så bra til ballett også. Sluttscenen er minst like hjerteskjærende dramatisk uten ord - her lagt inne i toredorarenaen for å understreke følelsen av at det er umulig å unnslippe.

Edda (Det Norske Teatret)
Jeg hadde lest om oppsetningen, jeg hadde lest om regissør Robert Wilson, jeg hadde til og med sett på bildene fra prøvene. Jeg trodde jeg var forberedt på det jeg hadde i vente. Så feil kan man ta...
Robert Wilson har fullstendig endevendt Edda (i Jon Fosses oversettelse og utvalg) og gjort den til en av de merkeligste og mest fascinerende (og glitrende - bokstavelig talt) teateropplevelsene jeg har hatt på lenge. Aldri har Midgard vært mer camp... Det spenner fra det spinnvilt absurde til det mer tankevekkende - jeg henger ikke nødvendigvis med på alle innfall, men trollbindes likevel, fra første til siste øyeblikk. Arvo Pärts nesten sakrale musikk ledsaget av røyk og lys mellom tablåene, samt kirkeklokkene som innimellom bryter igjennom minner om at Ragnarok ikke var undergangen for menneskene, men for de norrøne gudene. Dessuten vil stykket bli husket for å ha gitt Hammertime en helt ny betydning...

Midgardsormen fra Edda - påtruffet på omvisning bak scenen.

Røff (Det Norske Teatret)
Jeg har sett litt Beckett etterhvert, men jeg tror aldri vi vil bli veldig nære venner - det blir litt for sært og absurd for meg. Røff er satt sammen av fire tekster - Pust, Røff for teater I og II og Den gongen. Eller, tekst og tekst, Pust er som navnet antyder bare pusting, og Den gongen er riktignok en stor mengde tekst, men den kommer i så mange lag på en gang at det vanskelig å få med seg så mye - det blir mest enerverende støy i mine ører. Det vi lurte mest på etterpå, og som egentlig tok litt av oppmerksomheten fra teksten var om alle de problemene de hadde med lyspærer og lamper som kom og gikk i Røff for teater II egentlig var meningen - det sier vel egentlig meste om Beckett...

Carmen (Operaen)
Når du er i operaen og skal inn en annen dør til salen enn din vanlige og det viser seg at dørvakten som pleier å ha din vanlige dør også har byttet dør for anledningen - og han hilser muntert -Hei, er dere her i dag? Det er jo jeg også... Vi føles oss jo alltid velkomne, det skal han ha. Dessuten var jeg dypt misunnelig på jakkemerket hans med teksten 50 shades of Carmen... Jeg skal vel tilstå at selv om jeg liker Carmen hadde det nok ikke blitt enda et gjensyn med denne oppsetningen (jeg så den to ganger sist) om ikke favorittsvensketenor Daniel Johansson hadde kommet tilbake som Don José, men jeg kan jo ikke gå glipp en mulighet til å høre ham synge blomsterarien...

Sleepless beauty (Operaen)
Fire kvinnelige dansere og koreografer har laget hver sin ballett med utgangspunkt i Askepott. Det har blitt fire veldig forskjellige balletter - min favoritt var nok Epic short, som nok er den mest klassiske av dem, på flere måter. Konklusjonen er vel at jeg liker et narrativ og en form for handlingskurve, også i ballett... Jeg lot meg også fascinere av Picture a vacuum, som ikke danses til musikk, men til diktlesning. Det burde vel være unødvendig å nevne at dette har medført bokinnkjøp i ettertid - Kate Tempest befinner seg nå i min stadig voksende lese-bunke.

Kan nokon gripe inn (Det Norske Teatret)
Selvfølgelig trengte jeg en Bjella-reprise - det holder da aldri å bare se en musikal på Det Norske en gang...

Dekameronen (Nationaltheatret)
Teaterversjonen av Dekameronen presenterer syv av bokas 100 (derav navnet) historier. Kjærlighet av alle slag, livet, døden og sex. Og hagearbeid, som aldri vil bli helt det samme igjen... Oversetteren som holdt innledning på forhånd påsto at forfatter Boccaccios rykte som pornograf var betydelig overdrevet - basert på stykkets utvalg er jeg ikke overbevist om at jeg er helt enig i det. Trump er også innom en tur, om ikke med navns nevnelse så er det likevel ingen tvil. Dessuten har jeg aldri hørt så mye fri og åpenlys dialektbruk fra Nationaltheatrets hovedscene.

Dette er fortellerteater av høy kvalitet - lite rekvisitter og scenografi (det mye omtalte enorme eplet de kan klatre ut og inn av er bare med i en av historiene), enkle og nøytrale kostymer og skuespillerne vandrer ut og inn av karakterer (kjønn er mindre relevant), avbryter hverandre, henvender seg til salen, forteller hva de selv eller andre gjør mens de gjør det - og alt fungerer. Jonas Strand Gravlis adelmann/hest-kombinasjon er et av mange høydepunkt - veldig gøy å se ham som noe annet enn moderne, sint tenåring - og slutten er hysterisk, jeg lo fortsatt på vei ut.

Oslo-Filharmonien med Henning Kraggerud - Tveitt, Halvorsen, Grieg
Helnorsk aften hos filharmonien. Først et lite utvalg av Geirr Tveitts Hundrad hardingtonar - folkemusikk og symfoniorkester er en innmari stilig kombinasjon. Så var det tid for Henning Kraggerud, en av mine favorittsolister. Ikke primært fordi han er en fantastisk musiker (selv om han er det også), men fordi han alltid forteller om verket han skal framføre. Nå hadde han virkelig noe å fortelle om også - for første gang på 108 år skulle Johan Halvorsens tapte (og nå gjenfunnede, åpenbart) fiolinkonsert framføres i Oslo. Halvorsen selv var visstnok så misfornøyd med verket at han brant partituret - nå er ikke jeg noen ekspert, men jeg synes den var ganske fin... Kraggerud presenterer selvfølgelig også sitt egenkomponerte ekstranummer - fem små variasjoner på fire minutter. Etter pause fortsetter nasjonalromantikken med Grieg og Peer Gynt-suitene. Litt forvirring hos enkelte (jeg var ikke den eneste) når rekkefølgen i programmet ikke stemmer overens med hvordan det faktisk framføres (forvirret tanke underveis: Jeg kan da ikke ha gått glipp av Dovregubbens hall? ), men jeg tror vi fikk krysset av på alle punktene innen de var ferdige...

Åstaddiktning (Det Norske Teatret)
Lyset dempes langsomt på scene 3, hvor bortimot 100 av de 120 plassene står tomme. En sidedør går opp og Agnes Kittelsen klaprer over scenen på høye hæler og forsvinner ut bak oss, vi hører bare lyden av skrittene hennes som forsvinner ut gjennom garderoben og en dør som smeller igjen. Et mørkt og stille minutt senere gjentar det hele seg. Så kommer Lasse Koldsrud vandrende og flere andre føler. Det tar flere minutter før noen faktisk stanser på scenen og etterhvert begynner å snakke. Åstaddiktning er et stykke uten rød tråd, dramatisk utvikling eller egentlig handling, ingen gjennomgående karakterer og lite direkte interaksjon mellom skuespillerne. Tekstbrokker, gjentagelser og enkeltreplikker om tap og kjærlighet, liv, død og overlevelse. Det refereres stadig til en togulykke (Åsta-assosiasjonen i tittelen er ikke tilfeldig), men også andre hendelser, omgivelser og store og små livsendringer. Det er egentlig vanskelig å si så mye om hva det er, men jeg suges inn i det.

Oslo-Filharmonien med Janine Jansen - Janacek, Tsjaikovskij, Dvorak
Når jeg bruker gulløredobbene etter farmor er jeg alltid litt redd for å miste dem. Hvordan Janine Jansen har det når hun reiser verden rundt med sin uvurderlige Stradivarius-fiolin fra 1707 er ikke godt å si, men hun spiller ihvertfall Tsjaikovskij fantastisk på den. Vi blaserte/late på konserthusets balkong er ofte ikke like ivrige til å reise som som de nede i salen, men Jansens får fortjent stående og taktfast applaus fra en fullsatt sal. Etter pause får vi Dvorak, og det setter jeg alltid pris på.

Som lauvet i Vallombrosa (Det Norske Teatret)
Tre generasjoner familie samlet i sommerhuset ved sjøen. Et utgangspunkt som kan gå i så mange retninger, men når det er Lars Norén som står bak aner man at det neppe er idyll i vente... Far er døende (tror barna. Håper barna?) Huset skal selges. (Skal det ikke?) Et kjærlighetsforhold er ikke bare kjærlig. Et stabilt ekteskap er kanskje ikke så stabilt likevel. Den yngste generasjonen sliter også med sitt - den lovende skuespillerinnen har hatt en sammenbrudd, forfatterspiren tynges av hypokondri og pretensiøsitet. Og rundt dem alle tusler den tafatte slektningen med mangelfullt utviklede sosiale antenner og en evne til å dukke opp når det passer minst. Tilsett en god dose sarkasme og svart humor, marinér i gode mengder vin og champagne og la det utfolde seg fritt i drøyt 3,5 time, og du har Som lauvet i Vallombrosa, en overveldende og imponerende teateropplevelse. Det er et sånt stykke jeg blir sliten av å se, hvor utmattende det er for skuespillerne kan jeg jo bare lure på, men de gjør en fantastisk innsats.

onsdag, mai 03, 2017

Vår, mummitroll og kanelbuller i Göteborg

I min familie dukker mummi-sitatene og -referansene opp når du minst venter det. Det forventes at du skjønner hva som menes når noen beskrives som en hemul eller en filifjonke, og det er ikke mange kjøkkenskap som ikke rommer minst en mummikopp. Det var derfor helt naturlig for meg, søster og to kusiner å legge en vårtur til Göteborg når de lokket med Tove Jansson-utstilling - vi studerte oljemalerier, fant likheter mellom hobbiter og homser og kunne plassere stort sett hver eneste mummi-tegning. Så gikk vi ut i vårsola og tok inn mer av det byen hadde å by på.


Vandring i Trädgårdsföreningen en tidlig søndag formiddag.


Palmene i palmehuset, sett fra galleriet. (De planteinteresserte finner mer fra palmehuset her


Kanelbullene i Haga er i en helt egen liga. To boller var mer enn nok til fire personer.


På Järntorget hadde kirsebærtrærne både blomster og lanterner - og Myrorna rundt hjørnet hadde en gammel islandsk salmebok til meg...


Med så mye rein både på tv og i sosiale medier den siste tiden var dette et helt naturlig valg da jeg skulle kjøpe tog-niste.


Jeg klarte nesten å unngå å kjøpe noen mummi-produkter - men så fant jeg denne teboksen med sommerfest-motiv, og den måtte jeg jo bare ha. Forøvrig synes jeg det er ganske slemt å ha smykker på tilbud rett ved kassa...

Tove Jansson-utstillingen er åpent til 21. mai - det er fortsatt tid til å ta turen. Kanelbollene er også verdt et besøk...

mandag, mai 01, 2017

Kulturmåned 2017 - februar

Februar bød på gjensyn og nyversjoner av mange slag - med Tänk om i Malmö, med musikal-Jungelboken sist sett ca 1990, med Nasjonalballettens Ghost og med Askepott i en versjon som var ny på så mange måter. Samt en amerikansk komiker, et par avdøde menn og en svært levende og svært naken mann...

Varig vind (Teaterkjeller'n)
Jeg skal ikke påstå at jeg var yngst i salen, men det var ikke langt unna da Lars Klevestrand, med hjelp av to musikere og gitaren Dolores, framførste Erik Byes viser. Mye kjent og kjært, men også en del ukjent. Bye hadde mange flotte tekster og et øye for både mennesker og detaljer, og Klevestrand, som selv har komponert musikken til flere av dem, er en dyktig, entusiastisk og medrivende formidler av dem. Men enkelte i publikum kunne godt vært litt mindre entusiastiske når det gjelder uoppfordret allsang...

Oslo-Filharmonien med Stephen Osborne - Mendelssohn og Ravel (Konserthuset)
Jeg har en kjærlighetsaffære på gang med en eldre mann. Fransk. Og avdød, men det er ikke så nøye. Daphnis et Chloe i fjor tente gnisten, og denne kveldens doble dose - klaverkonsert i G-dur og La Valse - avgjorde saken - jeg har utviklet et komponist-crush på Maurice Ravel... Klaverkonsertens første og tredje sats ligger så nærme jazz som klassisk musikk kan komme uten å bikke over - inspirert av bl.a. Gershwin, i følge programmet, og det høres. Midtsatsen er mer klassisk "ta pusten fra meg"-musikk. i liket med pianist Steven Osbornes ekstranummer Valse triste (også Ravel, hvis jeg hørte riktig). La Valse er en fragmentert lek med klassisk wienervals - jeg elsker det! Medelsson og hans italienske symfoni får ha meg unnskyld - det var etter pause de store opplevelsene kom.

La Cenerentola (Operaen)
Stefan Herheim har endevendt La Cenerentola (Askepott) med stort hell - både Rossini selv og dirigenten var på scenen, som var rammet inn av peiser og eventyrbøker med et Disneyslott i bakgrunnen. Askepott, som slett ikke er så engleaktig som man vanligvis skal ha det til, er en morderne vaskedame som nesten får en eventyrbok i hodet og plutselig befinner seg i helt andre omgivelser. Forviklinger, forkledninger og parykker, en kjekk prins i Taylor Stanton, en Aleksander Nohr som åpenbart koser seg som falsk prins og ikke minst den mannlige delen av operakoret som småengler - de så også ut til å ha det ganske gøy...Vi lo så mannen foran snudde seg og hysjet - kort sagt en særdeles vellykket kveld. Min nye favoritt-Askepott!

Rich Hall (Latter)
I rekken av engelskspråklinge komikere som stadig oftere gleder oss med sitt nærvær var turen kommet til Rich Hall. Lakonisk, politisk og morsom - og en igjen en påminnelse til alle som skal på stand-up at om du sitter på første rad vil du risikere å bli trukket inn i en samtale. Synes du dette er helt grusomt er det i alles interesse at du kjøper billett lenger bak i salen...

Lesning: Alt inkludert av Marit Eikemo (Det Norske Teatret)
Alt inkludert er en roman med mange karakterer. Da er det jo kjekt med skuespillere som ikke har noen problemer med å sjonglere flere stemmer - og dialekter. Selv om det ikke er så lett for en stakkar å holde seg alvorlig når Frank Kjosås uten forvarsel slår om til stavangersk... Det er et utdrag som leses, men tekstutvalget er gjort så nennsomt at for en som ikke kjenner boka fra før av føles det egentlig ikke som om noe mangler - det oppleves som en hel og fullstendig historie.

Tänk om (Malmö opera)
Det var en dag i april i fjor - midt i Tenk om-ensporetheten - at jeg oppdaget at den skulle settes opp i Malmö også. Det var jo bare på sikre seg billetter, smøre seg med tålmodighet og begynne å glede seg. Det ble snørr og tårer, latter, lykke og gjensynsglede, selv om gjensynet strengt tatt var med noe jeg ikke hadde sett før... Denne versjonen foregikk av naturlige årsaker ikke i Oslo, men heller ikke i Malmö eller (som originalen) i New York - den er lagt til en ikke nærmere angitt nordeuropeisk storby (i følge programmet) og er helt renset for stedsangivelser, og akkurat det var et savn. Det gjorde at den føltes mer distansert og mindre aktuell - selv om Malmö-referanser selvfølgelig ville truffet meg mye mindre enn Oslo-referansene gjorde tror jeg likevel det ville vært bedre. (Jeg sliter jo med å forholde meg til bøker uten klar geografisk plassering - jeg liker å vite hvor ting foregår.) Det var også uvant å se nye skuespillere skape nye versjoner av karakterer jeg "kjenner" og er glad i. Kveldens største nerdespenningsmoment var knyttet til navnet til Lukas og Davids barn - det var jo en evig og stadig skiftende kilde til underholdning i Oslo. Her gikk de for en vri på originalens Huckelberry Finn-tema: -Efter att vi fick Finn... -Jag kommer alltid kalla honom Huckelberry. Vi lærte dessuten et fantastisk svensk uttrykk på teateret, en versjon av "lyset er på, men ingen hjemme": Hjulet snurrar, men hamstern är död...

Det er Ales (Det Norske Teatret)
Lyset har ikke engang blitt dempet på scene 3 når Oddgeir Thune uten forvarsel kommer vandrende inn - helt avslappet og uanstrengt splitter naken. Jeg sliter litt med hvor jeg skal plassere blikket og angrer et øyeblikk på min vanlige plassering på første rad... Vi er i Jon Fosses univers, Asle og Signe er nygifte, det er uvær på gang og Asle vil som vanlig ut med båten likevel. Det går ikke bra. Historien fortelles både i presens og preteritum samtidig, både unge Asle og Signe og gamle Signe er på scenen. Fortid og nåtid er i dialog, og som alltid hos Fosses sies det mye og mangt, men med få ord.


Jungelboken (Chateau Neuf)
Da jeg var rundt 10, ble en ny musikal basert på Jungelboken (nærmere Disneys versjon enn Kiplings originalhistorier) satt opp på Bryggeteateret. Jeg og bestevenninnen hadde helt dilla og hvert vårt eksemplar av kassetten med alle sangene, og et vanlig tidsfordriv var å fordele rollene mellom oss og synge med. Jeg kan fortsatt alle tekstene... At jeg trengte et gjensyn var jo åpenbart, og gleden - og nostalgifaktoren - blir jo ikke mindre når både Tom Sterri og Arlene Wilkes vender tilbake til sine roller som hhv bjørnen Baloo og ulvemor Akela. For ikke å snakke om hvor festlig jeg synes det er at Kim Arne Wiflad, som spilte Mowgli den gang da (daværende navn Kim Arne Hagen) nå er hyenen Tabaqui. Apekongen har fått påfallende likheter med Donald Trump og noen arrangementer og tekstlinjer er endret (jeg sa jo at jeg kan alle sangene...), men utover det føles det meste så likt at jeg nesten lurer på om kulissene bare har ligget på vent i garasjen til Tom Sterri fra forrige runde. Jeg mistenker at den som koste seg aller mest var Reidun Sæther, rollen som slangen Kaa så ut til å passe henne utmerket...

Ghosts (Operaen)
Nasjonalballetten og regissør Marit Moum Aune tolker Ibsens Gengangere - den tok meg så mye sist jeg så den at jeg måtte se den igjen da muligheten bød seg. Grepet med at hver rolle tolkes av to dansere - en nåtidskarakter og en gjenganger - åpner for ny forståelse og gir det hele en ekstra dimensjon. En forestilling som treffer rett i magen. Neste sesong skal Aune regissere ballettversjonen av Hedda Gabler - forventninger er bare fornavnet...

tirsdag, april 04, 2017

Båndsalat


Et ord, et fenomen og et tilhørende fysisk objekt som alle er på vei ut av dagligtale og -liv. Båndsalat, for de som måtte være for unge til å kjenne til begrepet, er ikke en slektning av ruccolasalaten, men det som skjer når en sulten kassettspiller går til angrep (se bilde). 

Jeg  hører fortsatt på kassetter fra tid til annen og har en tallrik samling opptakskassetter med sanger tatt opp fra radio gjennom hele 90-tallet. Ikke like avslørende som en skriftlig dagbok, men ikke så langt unna heller...

mandag, april 03, 2017

Kulturmåned 2017 - januar

Siden det alt er blitt april, er det vel på tide å komme i gang med oppsummeringene av mine månedlige kulturutskeielser (Innlegget jeg begynte på for å oppsummere kulturåret 2016 dukker vel kanskje opp etterhvert det også - eller ikke...). To forestillinger i operaen og fire på Det Norske i januar, samt et besøk hos filharmonien, et på National og litt ymse annet. Lite tyder på at jeg får så mange nye kulturvaner med det første, altså...

Cosi fan tutte (Operaen)
Kulturåret ble innledet i operaen, med Mozarts Cosi fan tutte. Den har en usedvanlig fjollete intrige (selv til opera å være) som ikke helt klarer å holde på engasjementet i 3,5 timer, og en god dose mannlig dobbelmoral. Kameratene later som de drar i krigen og vender tilbake i forkledning og løsbart (også kalt "kjærlighetens fjærbusk"...) for å forføre hverandres forloveder. Det hele er et veddemål for å bevise kvinnens (alle kvinners - tittelen betyr "slik gjør alle kvinner") ustadighet. Når de lykkes er selvfølgelig alt kvinnenes feil - at de selv ikke har noen skrupler når det gjelder å lyve og bedra og altså ha seg med bestevennens dame er helt underordnet. Javisst. Overraskende nok for en så kjent opera er det ingen velkjente "å ja den ja"-arier, men til gjengjeld er scenografi og kostymer full av herlig 70-tallskitch. Eir Indrehaug er kveldens beste som den utspekulerte tjenestepiken Despina, hun har åpenbart en svært festlig dag på jobben. Parykken til Magnus Staveland fortjener også å nevnes...

Arve Tellefsen 80 år (Operaen)
Noen konsertopplevelser blir større enn forventet. Det var sagt lite på forhånd om Arve Tellefsens jubileumskonsert i operaen - utover at jubilanten selv skulle delta sto det bare noe vagt om "noen av landets fremste musikere". Hvilken kveld det ble! Knut Buen gjorde Mozart til folkemusikk a la Myllarguten, Håvard Gimse (heretter bare kalt Buster Keaton) og Marianne Beate Kielland framførte sanger av Richard Strauss, mens Heidi Ruud Ellingsen og Kjetil Bjerkestrands versjon av Grieg og Solveigs sang fikk gåsehuden til å stå. Vivaldi og tango, Nidarosdomens guttekor og et orkester satt sammen kvelden til ære, med solistmusikere fra Filharmonien, operaen og Kork, Berlin, Bern og Stockholm. Tellefsen selv var konferansier og seremonimester og med på det meste, og da kvelden nærmet seg slutten og vi trodde det ikke kunne bli bedre, slapp han konsertens store overraskelse: Jan Garbarek, med et stykke spesialskrevet for anledningen. Å sitte på første rad nå Tellefsen og Garbarek sammen urframfører - det blir ikke så mye større enn det i norsk klassisk musikk...


Mens vi venter på Tellefsen...

Kollaps i kulissene (Riksteatret)
Når et amatørdramaselskap skal sette opp en profesjonell forestilling i Riksteaterets regi (jepp, det er et par meta-grep her), går selvfølgelig det meste skeis med dunder og brak, og det begynner allerede før forstillingen er i gang (-Har noen sett en golden retriver?). Kollaps i kulissene er god, gammeldags farse - problemet er bare at det aldri helt har vært min type humor. Selv ikke Knut Nærum som oversetter og Bartek Kaminski i en ledende rolle er helt nok til å omvende meg. Men den har absolutt sine øyeblikk, og tar seg merkbart opp etter pause. Om lysekronen som dingler over scenen henger trygt helt til teppefall? Hva tror du...?

Oslo-Filharmonien med Gautier Capuçon: Sjostakovitsj og Bruckner (Konserthuset)
Dagens ord er hornbefengt - hentet fra programmets beskrivelse av tredjesatsen i Bruckners 4. symfoni. Og det var jo absolutt passende - hornistene fikk demonstrert solid lungekapasitet i et verk som gikk fra det helt stille - dirigenten satt nesten på huk under dirigentpulten for å få tatt det nok ned - til hjerteinfarkt-og-bakoversveis-heftig og tilbake igjen, gang på gang i over en time. Imponerende orkesterprestasjon. Før pause var det Sjostakovitsj og den unge franske cellisten Gautier Capuçon, som spiller med stor innlevelse. Særlig tredjesatsen, som er et rent soloparti, er imponerende (mine gratulasjoner til eieren av telefonen som ringte akkurat da...). Han tar også applaus med stor innlevelse, takker publikum og orkesteret og trykker alle musikerhendene han får tak i, før han tar turen bak for å gi blomstene sine til hornisten som hadde et kort soloparti. Og så gir han oss selvfølgelig et lite ekstranummer til slutt, uten at jeg kan påberope meg å kjenne det igjen (men han opplyste selv på twitter at det var Song of the birds av Casals).

Lesning: Sigd av Ruth Lillegraven (Det Norske Teatret)
Jeg elsker lesekveldene til Det Norske Teatret. Denne kvelden leste Gard Skagestad, Morten Svartveit og Ingeborg S. Raustøl Sigd av Ruth Lillegraven - en dikt-fortelling om odelsgutten Endre, om hva man er når livet ikke blir som det skulle og om språk og kjærlighet. Nydelig historie med fantastiske språklige bilder, og lest med stor innlevelse. Man trenger ikke store fakter og spektakulære stunt - tre svartkledde skuespillere på hver sin stol og med en bok i hånda holder lenge.

Bikubekveld: Leonard Cohen (Det Norske Teatret)
En kveld i Leonard Cohens tegn i en usedvanlig overfylt bikube. Et utvalg av teaterets skuespillere framførte et utvalg stort sett ganske kjente (selv for meg) sanger, både på norsk og engelsk. Jeg var veldig glad for at de hadde noen av de norske tekstene Håvard Rem har oversatt - mamma spilte den cden (Hadde månen en søster) mye, så jeg har et større forhold til de versjonen enn til Cohens originaler i en del tilfeller. Og Frank Kjosås sang Hallelujah så hårene reiste seg - Kurt Nilsen & co kan bare slenge seg i veggen.

Gjenklang (Teatrerkjeller'n)
Krigscabaret med 40-tallsmusikk er slett ikke så dumt på en lørdagskveld. Liv-Ellen Kahrs og Anders Gjønnes har inntatt Teaterkjeller'n og synger, leser og forteller fra krigsårene, både kjente ting og historier fra sine egne familier. Begge har flotte stemmer som kler sangene godt, særlig minneverdig er versjonene av Trikkevisa og Det har vi.

Lesning: Svikne dagar av Elena Ferrante (Det Norske Teatret)
Ny lesekveld, denne gangen Elena Ferrantes Svikne dagar, som kom på norsk i februar. Eller utdrag fra, rettere sagt. Tror ikke jeg trenger å lese resten av historien om kvinner som blir forlatt av sin mann og ikke akkurat takler det helt eksemplarisk, men Nina Woxholtt leser aldeles strålende, godt hjulpet av Ola G. Furuseth. Sara Khorami og Eivin Nilsen Salthe, sistnevnte også som hunden Otto og et esel, eller rettere sagt en mann som høres ut som et fjernt esel når han er seksuelt opphisset. Hederlig omtalte for innsatsen der...¨

Kan nokon gripe inn (Det Norske Teatret)
Jeg har ikke noe forhold til Stein Torleif Bjellas viser - men det betyr jo ikke at jeg ikke må på teater når Det Norske lager en musikal basert på et utvalg av dem. På stasjonen på Ål samles de og venter på toget - den litt avdanka men optimistiske førsteelskeren som vil til Oslo selv om det ikke gikk så bra sist, hun som flykter fra sorgen over sønnen som døde (samt mannen hun også prøver å reise fra), bygdeoriginalen som håper på besøk, han med kunstnerambisjoner og en stadig trang til å deklamere Olav H. Hauge og hun med både bagvogn og stor mage som venter på Stanley. Det er knapt replikker her, historien fortelles bare med hjelp av Bjellas sanger, Å skulle sy sammen en forestilling med en rød tråd basert på tekster som i utgangspunktet ikke henger sammen er en utfordring, men Lasse Kolstad som har valgt ut, satt sammen og regissert lykkes godt - her trer mennesker og skjebner klart fram.

Barnet (Nationaltheatret)
Sjelden hendelse - nynorsk-teater på Nationaltheatret. Det skulle Bjørn Bjørnson, teatersjef på Nationaltheatret på 20-tallet og i stadig konflikt med Det Norske Teatret (jeg har lest sistnevntes jubileumsbok i vinter og er litt mer enn vanlig oppdatert på teaterhistorie og -språkstrid for tiden), ha visst... Jon Fosse, selvfølgelig, og Barnet. Med Fosse vet man hva man får - store temaer som livet og kjærligheten og religionen og døden med få, enkle og ofte gjentatte ord - og det fungerer som fy. På amfiscenen er det rammet inn av den enkleste og mest effektfulle scenografien, lag på lag med tynne, hvite scenetepper som trekkes til side og gravis danner en illusjon av en katedral - eller en iskirke, Barnet har en vag kobling til Brand.

Dagens observasjon: Hermann Sabado, hvis trønderske røtter alltid kjemper hardt imot når han må snakke riksmål, gjør seg på nynorsk. Jeg har drømt om å se ham i en musikalrolle siden han spilte transseksuell nattklubbsanger i Baby - kan ikke Det Norske låne ham ved en passende anledning...?

lørdag, april 01, 2017

Inn i det aller helligste

Det føltes hvertfall litt sånn, da jeg forrige lørdag endelig skulle på omvisning bak kulissene på Det Norske Teatret. En følelse som ikke ble mindre da omviseren sa at vi kunne fotografere fritt - "men ikke scenografiboksen til Book of Mormon, den er hemmelig. Men dere får se den..." Så da tok jeg ikke bilde av den, men av ymse annet...


Et lite utvalg lysekroner, samt en diskokule.


Snorloftet over hovedscenen. 40 meter rett opp, hvis jeg husker riktig.


Hovedscene-salen, sett fra baksiden av Etterlyst: Jesus-kulissene.


Midgardsormen, i Robert Wilsons bling-utgave. 


Glitter-hvaler, også fra Wilsons Edda-oppsetning.


Noen kjedet seg på jobb en dag og så sitt snitt til å gi høyttaleren et ansikt...?


Det var en romjulskveld i 2007 at jeg var på en jubileumscabaret til ære for Halldis Moren Vesaas på en av teaterets mindre scener. Paul Ottar Haga leste diktet Ferdaminne frå sommaren 1985, om å være nyforelsket og kysse i heisen, og fortalte at det diktet hang i teaterets personalheis. Til min store glede gjorde det det fortsatt! (Alltid verdt å huske når man leser det: Det er skrevet av en nyforelsket dame på 78...)


Årgansteaterplakat.


Jeg er ganske sikker på at sommerfuglene er fra Hair-oppsetningen i 2006. Litt mer usikker på silhuetten...


Glimmerdalen i miniatyr.


-Der henger kopi-maleriene fra Evig ung

Ikke den eneste gangen i løpet av omvisningen hvor omviseren lo av min nerdelykke og entusiasme...
Elegante hattedamer på veggen i systova. På en annen vegg der fant jeg rollelister for oppsetninger de tydeligvis jobber med for tiden - flere av dem tilhører høstsesongen og er ennå ikke offentliggjort. Jeg regnet med at de også var regnet som hemmeligstemplet materiale og lot være å fotografere dem - men det gir meg mye glede å vite...

onsdag, februar 01, 2017

Se, jeg strikker!

Jeg har jo tidligere innrømmet at når det gjelder strikking er jeg, i mtsetning til store deler av familiens kvinnelige medlemmer, hverken rask eller avansert (eller spesielt ivrig). Jeg forbeholder meg derfor retten til å skryte skamløst når jeg i høst faktisk har vært begge deler. Alt er selvfølgelig relativt, men for en som bruke ti år på å fullføre et skjerf i rettstrikk er det å på under et produsere et sjal i mønsterstrikk med tilhørende pulsvarmere (strikket uten mønster, helt etter eget hode).


Garnet er Rowan Tweed, jeg forelsket meg i det en en garnbutikk i København. Sånn går det når man er på tur med strikkemennesker - fort gjort å bli påvirket...


Fan and feathers-bord som kostet meg mye frustrasjon (og noen stygge ord), men jeg er ganske stolt av resultatet.


Pulsvarmere - rettstrikk og påsydde treknapper. 

Og ja, jeg har et nytt prosjekt på pinnene...