torsdag, desember 01, 2016

Julekalender!

En av bivirkningene ved å gå hjemme i ukesvis er at man får et annet forhold til tid - hvordan den går (eller ikke går...), hvilken ukedag det er (helg eller hverdag? Den største forskjellen er dag-tv-tilbudet...), hvor lenge det er siden sist jeg gjorde noe fornuftig. At vi faktisk har kommet til desember er jeg hvertfall ikke med på - jeg syntes butikkene var så tidlig ute med julepyntingen inntil jeg innså at det faktisk var en uke igjen til advent... Da er det jo fantastisk at andre tar ansvar for at enkelte ting likevel kommer på plass i tide. Jeg tenker ikke primært på værgudene som feiret 1. desember med et lite snødryss, men på avsenderen av pakken som helt uventet og med utmerket timing lå i postkassen min i dag.


Under gråpapiret fant jeg en boks, årstidsriktig dekorert med misteltein, og i boksen?


Te! 24 små poser med forskjellig løsvektste! En hjemmelaget tekalender! Jeg blir alltid lykkelig av å få te, men det aller beste er jo omtanken som ligger bak. Tusen takk!

onsdag, november 30, 2016

Kulturmåned august 2016

August pleier å være en blikkstille kulturmåned fram til rundt den 20. - da er det kammermusikkfestivaltid. Så også i år - fire kammermusikkfestival-konserter på en uke. Når Det Norske Teatret legger sin 3-dagers Tor Jonsson-lesning samme uke (og med fantastisk timing treffer de tre kveldene jeg ikke skulle på konsert) ble det en tettpakket sesongstart...

Audun Iversen, Van Kuijk-kvartetten (Slottskapellet)
Audun Iversen, altså - stemmen sin, det... Jeg er som kjent svak for tenorer, men det finnes jo en og annen baryton også... Engasjert syngende Schuman-lieder akkompagnert av Håvard Gimse i Slottskapellets vakre lokaler, det er jo bare å la seg henføre. Konserten inkluderte også en nederlandsk strykekvartett - Van Kuijk-kvartetten - som spilte Beethoven, som så ofte når jeg blir sittende tett på musikerne ender jeg opp med å se på hvordan de spiller like mye som å høre etter - de er så oppslukt av det de holder på med... Forøvrig første gang siden eksamen at jeg har måttet bli fulgt på do - gjennom to låste dører og langt inn i en korridor forbi kjøkken og personalkantine (hakket mer elegant enn på min jobb, for å si det pent...).

Oslotonen - En samlivskabaret (Victoria jazzscene)

Her ante vi egentlig ikke hva vi gikk til, men det var en slags litterær Oslo-cabaret med dikt av Torgeir Rebolledo Pedersen og musikk av Synne Skouen. Morsom og gjennkjenbar og mye lek med ord.

Lina Johnson, Van Kuijk-kvartetten (Akershus slottskirke)
Ny dag, ny slottskirke, ny kammermusikkfestvalkonsert og ny operasanger - men samme strykekvartett. I dag spilte de Debussy, mens Lina Johnson primært satset på Schuman (hun også...). Kolorartursopraner er imponerende, men det gir meg ikke helt den samme gåsehud-og-lykke-følelsen som utvalgte mannsstemmer gjør...

Lesning av Tor Jonsson (Det Norske Teatret)
Å bli lest for av folk som virkelig kan lese høyt, det er jo helt fantastisk. Tre kvelder med Tor Jonsson - en med prosa, en med poesi og en med drama, framført av et utvalg av teaterets dyktige skuespillere. Mye mørkt, men overraskende mye humor også. Et av prosastykkene tok en så mørk og overraskende vending at jeg tror jeg satt og gapte. Trenden med diskret oppførsel på første rad fortsetter... Det ene skuespillet de leste (de sitter på hver sin stol og leser fra manus - men i praksis spiller de jo likevel) var skrevet rett etter krigen - når man først visste det var det vanskelig å ikke se det i den sammenhengen. Det andre fikk vi bare høre første akt av, det var mer tidløs og dyster bygdetristresse med et litt absurd tilsnitt. I programmet sto det at det siste stykket skulle illustreres av Paul Åge Johannessen - det viste seg å bety at han satt ved et bord med små dukker, miniatyrhus og andre rekvisitter som han flyttet rundt etter behov. Det ble jo ikke mindre absurd av det...

Tavner: Requiem Fragments og Mozart: Requiem (Oslo Domkirke)

Requiem er mektige saker, Mozarts er intet unntak. Jeg har hørt det før, men må tilstå at jeg sliter med å huske hvem står bak hvilket requiem (men det er Verdis Take That i sin tid lånte introen fra. Tror jeg...). Fire solister, kor og orkester og Arve Tellefsen i spissen foran en bortimot fullsatt domkirke - litt usikker på hvor kammer-konseptet kommer inn i bildet her (konserten er en del av kammermusikkfestivalen), men det vil jo være smålig å pirke på sånt i denne sammenhengen. Ros til dirigenten, som klarte å holde stillheten etter siste tone lenge. Konserten ble innledet med Requiem Fragments av John Tavener, et litt merkelig moderne verk som blander tradisjonelle latinske requiem-tekster med hellige hinduistiske uttrykk. Det ble litt sært og litt mange høye aaa-er innimellom...

Oslo-Filharmonien: Beethoven, 1. og 2. symfoni (Oslo konserthus)
Filharmonien og dirigent Petrenko åpnet sesongen med en liten Beethoven-festival, hvor de spilte alle de ni symfoniene, fordelt på fem konserter og 11 dager. Til min store glede med Petrenkos innledning før hver symfoni - litt kontekst og bakgrunnskunnskap gir meg så mye bedre utbytte av klassisk musikk.

søndag, november 27, 2016

Du skal elske lyset

 En overskrift lånt fra Margaret Skjelbreds romantittel (dagens bokanbefaling), men også en oppfordring det er lett å følge for tiden. Klart høstlys på dagtid og vakre solnedganger. Forleden satt jeg i sofaen under vinduet og la merke til at hele balkongen var badet i et rødlig lys, som helt klart ikke kom inne fra leiligheten. Jeg gikk ut for å sjekke hva som foregikk, og da jeg snudde meg vestover skjønte jeg alt...


Det blir jo aldri helt det samme på bilder (spesielt ikke når det involverer en middelmådig fotograf med et middelmådig kamera), men det hindrer meg jo ikke i å prøve, eller i å videreformidle resultatene... 


Det var ikke bare balkongen min som glødet. Himmelen, fjorden (det er den tiden på året hvor jeg har fjordgløtt...), nabohusene - alt var badet i gyllent kveldslys.


Visst er det vakkert når trærne blomstrer - men den bladløse perioden har også sine høydepunkt.


Selv togskinnene fikk skinne i gull en kort stund - men Nothing gold can stay, som Robert Frost sa det (riktignok om soloppgangen, men det er så nærme at det får vi godta...)

mandag, november 07, 2016

Bråstopp

Det var mye som stoppet opp i høst. Min usedvanlig gode blogg-trend, for eksempel. Togene. Enhver antydning til tro (eller, håp mot bedre vitende er vel mer presist) på at det finnes antydning til vett og anstendighet under verdens best kjente hentesveis. (Alvorlig talt, USA, dere kan ikke være bekjent av å representeres av noe sånt i noen sammenheng. Jeg trodde Bush var et lavmål, men det kan åpenbart alltid bli verre.) Men høsten min ble - blir - først og fremst preget av at kroppen stoppet, såpass plutselig at nærkontakt med kontorgulvet var uunngåelig. Åtte uker senere er formen fortsatt ikke så mye å skryte av (jeg slapp i det minste å bli plaget av togstreiken), men jeg har funnet ut hvor alle benkene i nærområdet er, laget en dyp grop i sofaen og sett altfor mange episoder av 112 - på liv och död, samt lært et avansert uttrykk for svimmelhet: uspesifisert forstyrrelse i vestibularisfunksjonen. Les: jeg er svimmel, men de vet ikke hvorfor... Utslitthet (det er nesten det skumleste - hvordan ting jeg vanligvis gjør uten å tenke over det plutselig er kjempeslitsomt) og kvalme er en underforstått bonus, uten fancy betegnelser. Det positive er at det går over og ikke er noe alvorlig (og at jeg, etter å ha måttet avlyse alt de første par ukene, kommer meg på teater. Man har jo visse primærbehov), det negative er det tar tid. Uspesifisert ("3-4 måneder må du nok regne med...") mye tid.

Men det hjelper (nesten) alltid å få litt perspektiv på ting, og i disse USA-valg-tider byr media stadig på historier som denne, om hverdagslivet til vanlige amerikanere og deres mangel på rettigheter i arbeidslivet, altfor dyr helseforsikring og andre ting vi tar for gitt her. Med full lønn, ingen risiko for oppsigelse selv om jeg skulle forbli sykemeldt i månedsvis og relativt sett lave egenandeler både hos fastlege og spesialister, er min største bekymring egentlig kjedsomhet og mangel på tålmodighet, og det, mine venner, er det man i den store sammenheng kaller luksusproblemer (samt en grunn til at jeg betaler min skatt med glede). Dessuten, uansett hvor håpløse jeg synes våre politikere er, står vi ikke i akutt fare for å bli styrt av en mann som skryter av at han klår på kvinner, vil utestenge en hel religion og oppfordrer til drap på politiske motstandere, og det hjelper mot det meste...

tirsdag, september 06, 2016

Sensommer-balkong

Det er deilig at sommeren henger igjen litt utover høsten også - men samtidig er det litt trist at balkongen nesten er på sitt flotteste nå som jeg ikke har mulighet til å sitte der så mye.


Jeg har drømt om i flere år å få en pasjonsblomst til å slynge seg langs rekkverket - i år lyktes jeg!


Den har vokst nesten så det synes fra dag til dag, men blomstringen kom først i gang for alvor i august, med opptil fire nye blomster om dagen. Hver blomst står ikke så lenge, så det gjelder å følge med.


Å få med flere på samme bilde var ikke så lett...


Jordbær har jeg også hatt i år - to produktive planter.


Årets sannsynligvis siste bær ble høstet forrige fredag. Jeg har ikke så veldig tro på de få kartene som gjenstår,,,


Petunia som er så mørk lilla at den ser svart ut. Svarte blomster høres dystert ut, men den er veldig fin - og blomstervillig.


Den har ganske blomstervillig kasseselskap også - rosaspraglet nellik og margeritt.


I nabokassen har jeg for første gang klart å holde en eføy i live over lengre tid. Strengt tatt skal jeg vel takke været for det - det har regnet akkurat passe i sommer for å dekke kassenes behov. Lykkekløveren, rosene og den japanske myrten (som på sitt fineste var helt dekket av små lilla blomster) har heller ikke klaget.


Margeritt-treet hadde nok sin storhetstid tidligere i sommer, men skjøtter forsatt sin oppgave som dørvakt når været tillater åpen verandadør - og det satser jeg på at det gjør en stund til.

lørdag, september 03, 2016

En knapp forskjell

Nå som høsten ugjenkallelig er på gang, er det på tide å innse at yttertøyets tid er tilbake. Det var en gang i fjor at jeg så over klesskapets utvalg av lilla, blå, røde og ikke minst grønn-og-orangerutete plagg og innså at noe litt mer nøytralt sikkert ikke hadde vært så dumt å ha tilgjengelig. En klassisk trenchcoat, for eksempel, som går til alt. Letingen begynte med andre ord med de beste intensjoner...


...men så fant jeg denne. Grått og hvitt er i og for seg nøytrale farger, jeg er litt mer usikker på om prikkene helt kvalifiserer til det begrepet... Uansett var jeg godt fornøyd - helt til jeg begynte å irritere meg over knappene. For hvorfor i all verden har en grå og hvit jakke brunsvarte knapper? Heldigvis finnes det en enkel løsning på enkelte i-landsproblemer... 


Tadaa! Ny knapp til venstre, gammel til høyre. Etter mye funderinger på blomstrete, fargerike og ikke minst is- bok- og treformede knapper (nei, dette med å velge nøytralt og enkelt faller meg ikke så naturlig...) endte jeg med helt enkle i halvtransparent hvit plast.


Etter. Mye mer fornøyd.


Den ene knappen bak på ryggen hadde jeg selvfølgelig klart å overse da jeg skulle telle etter hvor mange jeg skulle kjøpe, så da ble det en annen hvit knapp fra farmors store knappesamling. (Jeg var lur nok til å gå tilbake og kjøpe et par knapper til, så jeg kan bytte den ut. Men egentlig liker jeg at den ene er litt annerledes.)

Det er bare å komme, høsten - jeg er velkledd og klar!