onsdag, januar 11, 2017

Kulturmåned desember 2016


Det ble uvanlig få julekonserter i år - tre er langt under normalen. For første gang på mange år hadde ikke operasolistene julekonsert, den var dypt savnet. Til gjengjeld kom Nasjonalballetten med en ny og vidunderlig utgave av Nøtteknekkeren. Teater i romjulen og opera til nyttår hører også med...

Oslo-Filharmonien: Debussy, Ravel og Boulanger (Oslo konserthus)

Fransk aften hos filharmonien, med Debussy, Ravel og Lili Boulanger. Sistnevnte døde bare 24 år gammel, men er visst i ferd med å få sin renessanse. Kveldens kantate Faust et Hélène skrev hun da hun var 19 år gammel - bare så synd at solistene tidvis overdøves av orkesteret (dessuten skulle jeg så gjerne hatt den franske teksten i programmet, ikke bare den norske oversettelsen. Men den diskusjonen har jeg hatt med twitteransvarlig hos Filharmonien før...). De to andre stykkene var mer velkjente, Debussys La Mer og Ravels 2. suite fra Daphnis et Chloe. Sistnevnte framførste orkesteret så sent som i februar i år - jeg elsket den da og hadde ikke noe imot et snarlig gjenhør.

Nøtteknekkeren (Operaen)
Nøtteknekkeren har blitt ny - og den har blitt så fin!  Nasjonalballettens danser Kaloyan Boyadjiev, som aldri før har koreografert en helaftens ballett, har sammen med designer Jon Bausor, som står for både koreografi og kostymer, til en visuelt rålekker Nøtteknekker lagt til Kristiania i 1905. Clara har blitt eldre (en genistrek - plutselig falt mye som tidligere har virket litt ulogisk på plass), Nøtteknekkerprinsen i drømmen er den unge kadetten hun kaster lange blikk på i den nye åpningsscenen og hele drømmesekvensen foregår i stuen hvor hun har sovnet under juletreet - det er i det hele tatt gjort mye som får hele historien til å henge bedre sammen og føles mer som en helhet. Dessuten har Rottekongen blitt skikkelig skummel! Alle scenene er fulle av små detaljer og humoristiske opptrinn, dette er en versjon man kan se mange ganger og oppdage nye ting hver gang. Ikke minst har den dansende vafler, makroner og cupcakes - og trenger man egentlig flere grunner enn det...?

Nordic Tenors (Oslo konserthus)

Årets juledose med Nordic Tenors var morsommere enn på lenge - de siste par årene har det gått litt mye i det samme, men i år måtte jeg tørke lattertårer opptil flere ganger. Som vanlig diskret og bortgjemt (midt på rad 2) - skjønner ikke hvor denne snikende følelsen av at det er noe gjenkjennende i blikkene de sender i vår retning kommer fra... Fra en klassisk Ave Maria-trippel (helt greit at den hang med fra i fjor) via mer og mindre tradisjonelle juleslager til Askepott og hennes tre nøtter (-Og det er jo ganske uvanlig, å ha tre nøtter...), en lett omarbeidet versjon av turen rundt enebærbusken a la Johan Sebastian Busk, Ludwig von Buskoven og Wolfgang Amadebusk Mozart (den tålte også helt fint en reprise) og mer eller mindre grasiøs dansing (som tydeligvis ikke var bra for ryggen til Sveinung Hølmebakk, jeg hadde litt vondt av ham og håper noen dyttet i ham noe smertestillende så snart han gikk av scenen). Samt O helga natt, selvfølgelig, og den obligatoriske allsangen av Deilig er jorden til slutt. Min eneste innvending er at jeg egentlig aldri har følt at Det lyser i stille grender har manglet en gitarsolo...

Farvel til Eddy Bellegeule (Det Norske Teatret)
Endelig fikk jeg sett Emil Johnsens dramatisering av Edouard Louis' bok Farvel til Eddy Bellegeule. Boka er en ganske dyster affære, så jeg ble en smule forvirret på flere nivåer da han valset inn på scenen med en stripete ball på en spiralfjær på hodet (sånn hårbøyle-sak som småjenter har. Det burde da ha et navn?) og en øl i hånda til diskolys og -musikk og skravler i vei på engelsk med tydelig (og særdeles overbevisende) fransk aksent - Eddy Bellegeule, stand-up-versjonen? Men han slår snart over til norsk (et sjeldent tilfelle av bokmål på Det Norske Teatret...) og en litt mer sober tone - mer som jeg hadde ventet meg. Forestillingen følger boka tett (ut fra det jeg kan huske), det er hele veien Eddy som forteller, men Johnsen gir liv til mange karakterer underveis. Det er en sterk og vond historie, hvor det som er av humor ofte ender i en halvkvalt latter som aldri kommer helt ut, og det er vanskelig å se den uten å hele tiden ha i bakhodet at den faktisk også er sann.

Oslo fagottkor: God jul og Fagott nytt år (Folketeatret)
Fagottene, altså. 7, året på rad - men første året ikke i Lilleborg kirke. Når taket måtte byttes måtte fagottene finne nytt juletilholdssted. Det er ikke så mange andre amatørkor som selger ut Folketeatret seks ganger i desember, det er jeg ganske sikker på... Alle de vanlige ingrediensene er på plass - glitter og høye hæler (et par av dem er så drevne og sikre på stilletter at det er urettferdig...), dansing og høye spark, stille ettertanke (monologen om kos og singelliv traff litt nærme hjemme...) og lattertårer. Et par opera-relaterte vitser er det visst nesten bare jeg som tar (eller i det minste ler høyt a.) - til gjengjeld er resten av salen mer på hugget enn meg når Skam-referansene kommer... Igjen vil en Disney-klassiker aldri helt bli den samme - det var bare å glede seg til å se tjuren Ferdinand på julaften - Jorden rundt om en enebærbusk når stadig nye destinasjoner og selvfølgelig er julehjertene, bevegelsene (jeg prøver hardt å la være å gjøre dem sammen med dem og lykkes nesten, til gjengjeld nynnet jeg såpass høyt på bussholdeplassen at en mann snudde seg) og modulasjonen på plass sammen med Julen är här i år også. (Dessuten kan jeg melde at Gigi fra Den glade enke har blitt fagott, et faktum som sannsynligvis går alle andre hus forbi, men moret meg mer enn man skulle tro.) Og det er mulig du ikke var klar over det, men intet gir mer julestemning enn 37 steppende homser i nisseshorts...

Oslo-Filharmonien med Fiharmonisk kor, Herborg Kråkevik, Audun Iversen (Oslo konserthus)
Årets siste julekonsert var av gåsehud-tårer-og-åndenød-slaget. Filharmonien, Filharmonisk kor, nyckelharpa og Audun Iversen. Vivaldi og Bach, O Helga Natt og Nordnorsk julesalme, Mitt hjerte alltid vanker og Hark! The herald angels sing, for å nevne noe. Herborg Kråkevik var konferansier, til neste gang kan noen godt fortelle at politisk humor (selv om en del av den var ganske morsom) ikke hører hjemme på en sånn konsert... Dessuten - enten kan man ha allsang på siste vers av Deilig er jorden eller så kan koret få legge på 14 over- og understemmer. Velger man det siste blir jeg nemlig så gråtkvalt at jeg ikke klarer å synge...

Etterlyst: Jesus (Det Norske Teatret)

Romjulskulturinnslaget var Bjørn Eidsvågs Etterlyst: Jesus - et selvbiografisk konsert/show/teaterforestilling/hvamannåskalkalledet, med høy gjenkjenningsfaktor som kaller på både latter, tanker og minner for de av oss med fartstid både på søndagsskole, kristen ungdomsklubb, TenSing og indremisjonsfolkehøgskole. Med seg på scenen har han Svein Tindberg, i rollen som misjonsdame, svovelpredikant, MF-vaktmester og det som ellers måtte trenges, og band. Nye sanger og gamle sanger - Kyrie får det til å rykke i gamle overstemme-instinkter, mens den nyskrevne onani-sangen neppe blir noen gjenganger på TenSing-konserter (men muligens på sene hyttetur-kvelder) - og litt allsang.


Cavalleria Rusticana og Pagliacci (Operaen)
Cavalleria Rusticana og Pagliacci er to av operahistoriens one-hit-wonders - for begge komponistene er disse enakterne det eneste de huskes for. De framføres gjerne sammen, men det er ingen sammenheng mellom dem. Bortsett fra i operaens versjon, da, hvor de foregår på samme sted, den samme landsbyen og den samme kirketrappen - det har bare foregått en krig i pausen som gikk hardt utover scenografien... Død og fordervelse og usjarmerende menn preger begge operaene, men også nydelig musikk. Størst spenning denne gangen var det knyttet til å endelig skulle få se det prisvinnende stjerneskuddet Lise Davidsen på scenen, som Santuzza. For en stemme hun har - her er det mye å glede seg til framover. Dessuten vakte det stor glede og munterhet i salen da det under en av Pagliaccis mer kaotiske scener bæres et banner med Happy new year! over scenen - vi så den jo på nyttårsaften...

søndag, januar 08, 2017

Kulturmåned november 2016

Relativt rolig november - syv forestillinger, hvorav fire på Det Norske Teatret. De to forestillingene jeg skulle fått med meg på den Stockholmsturen som måtte droppes på grunn av fortsatt dårlig form er det best å ikke tenke for mye på...

Bjarte Hjelmeland: I lånte fjær (Chat Noir)
Er det noen som er god på å sjonglere forskjellige roller og personer er Bjarte Hjelmeland - i sitt show I lånte fjær er han George Michael, sin egen (fiktive) sønn, Gabrielle og en svært entusiastisk og omfangsrik bunadsdame, for å nevne noen. Samt min favoritt - den gamle damen som har innsett at hun trenger å spe på sin enkepensjon og sammen med sin venninne har slått seg på våpensmugling og meth-produksjon. Mitt følge og jeg fikk noen gode idéer der... Hysterisk morsom kveld - og jeg elsker det når latteren tar overhånd på scenen også (og denne gangen var det ikke min feil, altså...).


Det merkelege som hende med hunden den natta (Det Norske Teatret)
Det er et par år siden sist jeg så (og leste) Det merkelege som hendte med hunden den natta, og før det begynner husker jeg ikke så mange detaljer. Når det først kommer i gang, får jeg derimot åpenbaringer på løpende bånd - det nærmeste jeg har kommet å være synsk... Sist jeg så den hadde Frank Kjosås nettopp overtatt hovedrollen etter Emil Johnsen og hadde overtatt Johnsens måte å spille på samtidig (ok, det er mulig man måtte være litt over middels teaternerd og hyppig gjest på Det Norske for å legge merke til akkurat det), nå hadde han gjort rollen til sin egen. Egentlig begynner han vel å bli litt gammel til å spille 15-åring, men han er så overbevisende som autist at han slipper unna med det likevel. (Forøvrig innser jeg jo at det ikke er snilt å le når han barbeint sparker borti en liten lyskaster som er tapet fast på scenegulvet, men han gjorde en så heltemodig innsats for å skjule at det var j*?&#a vondt...). Dessuten får unektelig enkelt en smule Next to Normal-flashbacks av å se Kjosås og Jon Bleiklie Devik gjenforent som far og sønn (eller omvendt, strengt tatt).


Inkognito (Det Norske Teatret)
Inkognito handler om hjernens irrganger generelt og hjernen til Albert Einstein (det er en ganske selsom - og sann - historie) spesielt. Fire skuespillere hopper hele tiden mellom tre parallelle historier og deler et tjuetalls roller, men det er mye mindre forvirrende enn det høres ut til. Det er et fascinerende tema, innimellom engasjerer fagpraten og case'ene mer enn selve handlingen. Å se skuespillere hoppe mellom roller uten hjelp av kostymeskift og kulisser er alltid gøy og imponerende - Ola Furuseths aldrende hjerneforsker er så lik min gamle morfar i holdning og fysisk framtoning at jeg skvetter.

Ingrid Bjørnov og Øystein Sunde (Oslo konserthus)

Ingrid Bjørnov og Øystein Sunde er jo aldri feil, hverken hver for seg eller sammen. En del gammelt (det er tross alt tredje gang jeg ser dem sammen på to år, så annet var jo ikke på vente), noe nytt og mye latter. Ved et par anledninger nesten bare fra et par damer på rad 12 (hvem, jeg?), men stort sett fra størstedelen av salen...

Oslo-Filharmonien med Håvard Gimse: Mozart, Beethoven, Dvorak (Oslo konserthuset)
En kveld i konserthuset hvor Filharmonien spilte Mozart, Beethoven (med god hjelp av Håvard Gimse) og Dvorak - tror hans 9. symfoni, og særlig de to første satsene, er en av mine favoritter. Det er ikke lenge siden sist de spilte den - dette var et slengt-sammen-på.kort-varsel-pga-sykdomsforfall-konsertprogram - men jeg ser ingen grunn til å klage... Når de i tillegg klarer å få tak i Håvard Gimse som solist og Eivind Aadland som dirigent må det vel kunne kalles en helt grei nødløsning.

Påfuglen (Det Norske Teatret)
Tigging, fattigdom og fordelingen av verdens goder er en ganske kompleks problemstilling å skulle lage barneteater av - jeg synes ikke Påfuglen helt får det til. I hvert fall er jeg glad for at jeg ikke hadde med en 6-7-åring jeg skulle forklare det for etterpå... Er det faktisk greit å stjele (hva og hvor mye som helst) når man er fattig? Slutten kan lett tolkes sånn - jeg synes det er litt problematisk. Sett med voksne øyne er fabelen, tonesatt med sigøynermusikk, om det rike hundeland og det fattige fugleland, med påfuglene som de fargerike og fattigste lett å gjennomskue - selvfølgelig er det romfolket og hvordan vi behandler dem det handler om. Av og til treffer den veldig godt og de fleste kjenner seg nok igjen i scenene fra hundeland, men det gjør også scenene fra fugleland, som framstilles som et slags politidiktatur, vanskelige. Utsagn som "Små barn dør hele tiden uten at noen bryr seg." og "Mange små jenter selges hver eneste dag." er også ganske tunge ting å lire av seg i en barneforestilling, uten at det følges opp på noen måte. Teateret skal ha ros for å ville lage aktuelt teater for barn, og det er en del fine og morsomme scener, men jeg synes ikke dette er helt vellykket. Det blir mange tunge spørsmål og problemstillinger med svar som enten er litt for enkle, for problematiske (både etisk, praktisk og realistisk) eller rett og slett fraværende.

"Urettferdig" - Renate Reinsve og Jon Bleiklie Devik from Det Norske Teatret on Vimeo.



Fridomens vegar (Det Norske Teatret)
Fridomens vegar er en litt pussig blanding av metateater, et oppgjør med test-samfunnet - og pubquiz. Vi sitter på scenen, organisert i quizlag, mens skuespillerne vandrer mellom gruppene og opp på plattformer - en av dem er en (åpen og fullt fungerende) bar, på et annet står det et piano - og veksler mellom å spille en slags metahistorie om skuespillere, testing, arvelighet og diverse annet og å fungere som quizledere. På flere store skjermer dukker det fra tid til annen opp faktaopplysninger, bilder, tekstutdrag og quizspørsmål, og filmsnutter om et søskenpar på leting etter hvem som egentlig står bak PISA-testene, samt en uigjenkjennelig beskjegget Bjørn Sundquist, som er vår (nokså) allvitende forteller. Jeg sliter litt innimellom med å henge med, og det hjelper jo heller ikke at skuespillerne har byttet navn - Ane Dahl Torp er "Marie", Marie Blokhus er "Ane" og Joachim Rafaelsen er "Bjørn". Fra eksistensielt og filosofisk til ganske forvirrende og tilbake igjen - stadig vekk. Men vi vant quizen, til tross for at 1/3 av laget vårt forsvant sporløst i pausen, så alt i alt var vi godt fornøyd med kvelden.

lørdag, januar 07, 2017

Hamilton - revolusjon og musikal. Musikalrevolusjon?




Jeg foretrekker som regel at mitt første møte med teaterstykker foregår på scenen - se først, les etterpå. Det samme gjelder for musikalmusikk, jeg vil helst ha full pakke i form av sceneforestilling eller film før jeg hører så mye på musikken for seg, alt hører jo sammen, (Derfor prøver jeg hardt å holde meg unna når youtube vil vise meg numre fra Book of Mormon - jeg vil spare mest mulig til Norgespremieren neste høst). Men ingen regel uten unntak, og jeg innså etterhvert at Hamilton måtte være et av de unntakene. Sannsynligheten for at den vil dukke opp på norske scener er dessverre minimal, og man blir jo nysgjerrig når de siste årenes store Broadway-sensasjon er en hiphop-musikal om en av USAs founding fathers...



Ergo var det bare å slippe løs musikalnerden. I tillegg til cden gikk jeg til innkjøp av boka Hamilton : the revolution, som i tillegg til hele tilblivelseshistorien inneholder intervjuer med skuespillere, scenograf, koreograf, ansvarlige for kostymer og rekvisitter - all man trenger å vite. Samt alle tekstene, selvfølgelig, hvert kapittel avsluttes med en eller flere sangtekster beriket med forfatter/komponist/tittelrolleinnehaver (jepp, dette er langt på vei et enmannsverk) Lin-Manuel Mirandas margnotater om referanser, valg, vurderinger, Harry Potter-sammenlikninger og annet nerdesnadder. Selvfølgelig gikk jeg systematisk og kronologisk til verks - jeg leste kapitlet, hørte gjennom sangen(e), leste margnotatene og hørte på sangen en gang til. Og selvfølgelig ble jeg helfrelst - på musikken, på historien, men først og fremst på teksten - dette er en språklek uten like, hvilket (i tillegg til temaet) er hovedgrunnen til at jeg ikke tror vi vil få se den på norsk - det er jo fullstendig uoversettelig. Den er også en fantastisk anakronistisk historiefortelling hvor 1700-tallets hendelser ikles samtidens musikk og vokabular (og historisk inspirerte kostymer) og en hyllest til det mangfoldige Amerika.



Om jeg drømmer om å reise til London når Hamilton settes opp der? Kommer jeg nå til å måtte lese amerikansk historie, jeg vet jo egentlig ikke stort om Alexander Hamilton og den amerikanske revolusjonen? Ønsker jeg meg liknende bøker om stort sett alle andre musikaler også? Er alt dette retoriske spørsmål...?




La oss også, når vi først snakker om amerikansk historie, benytte anledningen til å minnes at USA fra tid til annen har anstendige og intelligente presidenter... Påtroppende president Trumps forhold til Hamilton? Kultur og mangfold - det er jo bare å gjette...

torsdag, januar 05, 2017

Kulturmåned oktober 2016

Oktober var måneden for å draume om årstider på Det Norske og se kjente koreografer i operaen, samt en musikaltur til Bergen og så mye Min kamp som jeg noensinne vil trenge...

Spellemann på taket (Den nationale scene)
Om en musikal jeg har sett mange ganger før er god nok grunn for en høstferietur til Bergen? Selvfølgelig er det det...

Oslo-Filharmonien med Truls Mørk og Ung Filharmoni: Dvorak og Prokofjev (Oslo konserthus)
Ung Filharmoni er en del av et talentprogram Filharmonien har i samarbeid med Barratt-Due og Festspillene i Bergen. Denne kvelden innebar det at Prokofjev ble framført av et gedigent orkester hvor nesten alle filharmoni-musikerne hadde en ung skygge - da snakker vi mektig musikk og overveldende trøkk, og mange store talenter. Truls Mørk som spiller Dvorak er jo aldri feil, men det ble ungdommens aften.

Orfeus og Evrydike (Operaen)
Et sjeldent samarbeid mellom operaen og nasjonalballetten, med ballett mellom ariene og limbo som en flyplassterminal og mange morsomme detaljer, Jeg så oppsetningen da den kom for et par år siden også, men muligheten til å se David Hansen som Orfeus kan man ikke la gå fra seg...

Lightfoot og Leon (Operaen)
Mens klassisk ballett gjerne handler om estetikk og store narrativer, er den moderne utgaven mer fokusert på det rent fysiske - hva kan de faktisk få til. Eller, nå er jeg urettferdig, det er absolutt fortsatt historier som fortelles og budskap som formidles, men det blir på en litt annen måte. Mitt fokus blir ihvertfall først og fremst Hvordan i all verden er det der fysisk mulig?! (samt litt undring over hvor koreografene får de til tider lett absurde ideene sine) - en kveld i fascinasjonen og imponadens tegn.

Hvem er redd for Virginia Woolf (Oslo Nye)
Nachspielet fra helvete. Det unge akademikerparet havner på et sent og fuktig nachspiel hos eldre kollegaer og grenser pushes og hemmeligheter avsløres i alle retninger. Dyktige skuespillere, men litt langt og teksttungt.

Draum om våren (Det Norske Teatret)
Tegneserieteater - en genre man ikke er bort så ofte. En over middels absurd historie om en delegasjon som skal ta toget til Kina med Jon Fosse for å blidgjøre kinserne etter Nobelprisaffæren, fortalt med med tegninger på storskjerm og svartkledde skuespillere  ved siden av. Pussig sak - morsom, men fortsatt litt uklart hva de egentlig ville...

Bikubekveld: Om å skrive musikaler (Det Norske Teatret)
Heidi Gjermundsen Broch intervjuet Sandra Kolstad og Jovan Pavlovic om deres arbeid med å skrive musikken til hhv Songfuglen og Påfuglen - snadder for musikalnerden. Hun sang også fra Påfuglen, mens Frank Kjosås sang fra Songfuglen (Det har vær mye fugler på Det Norske i det siste...)

Min kamp (Centralteatret)
Jeg har ikke lest Min kamp-bøkene til Knausgaard, jeg har ikke engang vært fristet til å prøve. Da teaterversjonen kom tenke jeg at det var en grei løsning - 2,5 time teater skal jeg alltids klare, og så kan jeg uttale meg med mer tyngde om fenomenet etterpå... Forestillingen bekreftet forsåvidt mye av det inntrykket jeg har fått av Knausgaard og bøkene hans (jeg vet nå mer om mannens kroppsvæsker enn noen noensinne har hatt behov for) - samt at jeg fortsatt kan leve helt greit med å ikke ha lest dem... Scenografien består forøvrig primært av en gedigen stein - umiddelbart døpt min kampestein. *pling*

Draum om høsten (Det Norske Teatret)
Jepp, dette Jon Fosse-stykket var inspirasjonen for Draum om våren... To ungdomsvenner møter, han forlater kone og barn for henne. Dødsfall. Begravelse. Kirkegård. Akkurat hva som skjer når og hvor og hva som er kronologien i det hele er litt uklart, at ho og han spilles av to skuespillere hver, til tider på to tidsplan samtidig, hjelper jo ikke. Men det er egentlig ikke så nøye - dette er Fosse, det er ikke den ytre handlingen som er den viktige. Poetisk og gåtefullt med tilsvarende scenografi - jeg liker.

Oslo-Filharmonien: A. Mahler, G. Mahler, Janacek (Oslo konserthus)
Gammelkirkeslavisk - der har du et språk man ikke treffer på så ofte i hverdagen. Jeg er jo litt lei meg for at programmet bare hadde den norske oversettelsen... Dessuten var det nytt for meg at Alma Mahler komponerte - men det gjorde hun selvfølgelig bare før hun giftet seg og etter ektemannens død....

Mari Eriksmoen (Operaen)
I tillegg til å ha nydelig stemme er Mari Eriksmoen veldig uttrykksfull og sprudlende - og hun presenterer og forteller om det hun synger, da blir jeg alltid glad. Hun fortalte om den siste komponisten at Han skriver ikke bare veldig bra for sangstemmene, han var opptatt av klaveret også. Det er noen flotte klaverpartier der, dere får følge med på det. *snur seg mot pianisten* Jeg byr på den, det er ikke bare sopranen som skal være i sentrum hele tiden...

Klassisk mesteraften: Balanchine (Operaen)
Balanchine er en av 1900-tallets store koreografer (med en hang til å gifte seg med sine favoritt-ballerinaer, lærte jeg op formidlingen i forkant....), men ble ingen  umiddelbar favoritt hos meg - jeg syntes dansene ble veldig oppstykket og usammenhengende.

søndag, januar 01, 2017

Godt nytt år!


Hva er vel en mer naturlig kveldssyssel første nyttårsdag enn å oppdatere nye kalendere med alle planene for det nye året? Foreløbig har jeg tre - min finske almanakk (nummer fire i rekken), veggkalenderen jeg får av min fotograferende kusine hver jul og nytt av året - telefonkalender. Jeg har tatt steget inn i nåtiden og fått smarttelefon. Det ble etterhvert såpass mange situasjoner hvor det hadde vært kjekt å ha (billett-apper, jobbting, den daget jeg ikke fikk hentet ut vinterkåpen min fra renseriet fordi de hadde byttet ut kortterminalen med Vipps) at det ikke lenger var noen vei utenom. Dessuten har jeg lenge hatt en gnagende følelse av å gå glipp av mye more ved å ikke være på instagram... Så for de som føler behov for enda mer poengløst fjas i enda flere kanaler i 2017 finnes jeg nå også der som @hildesoloslo.

I morgen braker hverdagen løs - det er ikke bare første arbeidsdag etter ferien, det er første (halve) arbeidsdag etter nesten fire måneder med full sykemelding. Mulig hjernen vil trenge litt mer tid enn vanlig på å komme i gang med et nytt år...

onsdag, desember 28, 2016

Julens bok


Et av de store funnene på det ene loppemarkedet jeg kom meg på i høst var denne boka i folioformat.


Julens bok - toner, tekst og bilder fra 1946.


Kjente og mindre kjente (de var kanskje mer kjente da...?) julesalmer med noter, deriblant en bokmålstekst jeg aldri har vært borti til Det hev ei rose sprunge. Bildene (dessverre uten fargetrykk) er stort sett av kirkekunst og klassiske malerier med religiøse motiver.


Av dikterne som er representert finnes kjente navn som Henrik Wergeland, Olaf Bull og Jørgen Moe - og mer overraskende i en såpass religiøs kontekst, Arnulf Øverland og Nordahl Grieg. 

Også Herman Wildenvey, da - min store dikterkjærlighet...

Hellige ting

Malmklokke ring!
To tusen ganger har snart disse tonene
lydd over jorden og barnemillionene
verden omkring.
Send dem fornyende ut til de lyende,
ring over bygden og ring over byene
hellige ting.

Malmklokke kall!
Stjerne blant stjernene vis oss fra fjernene,
vis oss tross tvilen i menneskehjernene
dit hvor vi skal,
Meld for småguttene og for småpikene
hovmodets fall,
nå når de synger om riket blant rikene
skapt i en stall!

Malmklokkeklang.
Hellige ting er de barnslige takkene
for de forjettede juletrepakkene
gang etter gang.
Hellig er moren som sitter med spøkende
barn på sitt fang.
Hellig er bøkenes bok mellom bøkene,
hellig din sang.

Malmklokke ring!
Lytt så til kunsten - musikken i sangene
når de betagende, kallende klangene
settes i sving.
Mildt og forbarmende over den larmende 
verden omkring
lyser og klinger de evige, varmende
hellige ting.


mandag, desember 19, 2016

It's beginning to look a lot like...



Plutselig var det bare dager igjen. Gammeldags som jeg er drøyer jeg mesteparten pyntingen til lille julaften og holder på den lilla perioden noen dager til. (At et par glitrende lilla vanter har sneket seg med på bildet er en svært passende tilfeldighet...)


Adventsstake, hyasinter, glassjuletre, Skomakergata og Oslo Fagottkor - stuebordet bærer også preg av årstiden.


Julekopper (med rester av julete) på kjøkkenbenken,


Adventsstjernen i vinduet har selvfølgelig vært på plass en stund.


Staken i kjøkkenvinduet likeså, den var dessuten fått selskap av en mini-julestjerne. Forrige gang jeg kjøpte en på den størrelsen var i 2012, den vokste seg høy og stor og levde helt til i sommer, så jeg er spent på hva årets utgave kan prestere.


De hellige tre konger er vel strengt tatt julepynt, men de er så fine at jeg vil ha dem stående framme hele desember. Dessuten skal vi ikke glemme at de gikk langt og lenge, og da er det godt å kunne starte litt tidlig...


Årets siste julekonsert ble besøkt i kveld -Oslo-Filharmonien og Oslo filharmoniske kor med Herborg Kråkevik son konferansier, Åshild Breie Nyhus på nyckelharpa og sang ved Audun Iversen, som i tillegg til å gi meg heldekkende gåsehud og åndenød også sang denne, som jeg lærte og ble glad i den høsten jeg sang i kor nordpå. Den minner meg om julegrantenning i stjerneklar mørketid og nysnø, nordys og hjemlengsel - det var det året advent virkelig var ventetid.