fredag, februar 09, 2018

En, to, mange...


I et litt udefinert anfall av nostalgi kjøpte jeg for noen år siden to små blomsterpotter på loppemarked.


Året etter fant jeg en til, bare litt større, i samme serien og tenkte at de ville trives sammen.


En ampel i samme stil? Ja takk!


Denne fra en bruktbutikk i Trondheim er strengt tatt bare nesten lik, men man prøver jo å ha et inkluderende hjem...


Fretex hadde en som var helt lik de to som startet samlingen (for jeg innså at det på et tidspunkt hadde blitt en samling...). De hadde også et frokostservise i samme stil, men jeg mønstret alt jeg hadde av selvkontroll og hadde en streng samtale med meg selv.


Et par små kakuspotter, derimot... De manglet underskåler, men jeg hadde noen gamle glassbrikker i passende størrelse.


Voksenutgaven!


Hele familien samlet. Det er vel ikke usannsynlig at ytterlige familieforøkelser må påregnes...



tirsdag, februar 06, 2018

Kulturåret 2018 - januar

Året begynte med oktoberfest og hekser, hippiemusikal og russisk tragedie, Stravinskji og Stenhammar og en god dose ny og eldre lyrikk.

Oslo-Filharmonien med Blomstedt, Båtnes, Bullock: Mozart, Stenhammar (Oslo konserthus)
En filharmonidirigent av det voksne slaget - Herbert Blomstedt har passert 90, men er imponerende sprek. Det var forsåvidt bratsjsolist Catherine Bullock også, som ikke lot en langt fremskreden graviditet komme i veien for å stå og spille et halvtimes verk. Mozarts Sinfonia Concertante og Stemhammars andre symfoni sto på programmet - Mozart er alltid lett gjenkjennelig, mens Stenhammar var et nytt bekjentskap for meg. Jeg kan ikke helt forklare hvorfor, men jeg er ganske sikker på at jeg kunne ha identifisert ham som nordisk komponist ut fra musikken - det er noe med lydbildet som lokker fram dype skoger...

Oslo Rotary: Klassisk musikk - 5. kurskveld (Oslo konserthus)
Stravinskjis Vårofferet arrangert for to pianoer (av komponisten selv) og framført av to klaverstudenter - nå snakker vi kraftanstrengelse. Professor Marianna Shirinyan fra Norges Musikkhøgskole hadde tatt med seg noen av sine beste studenter til Rotary-konserten, vi fikk også Debussys Cello sonata av en særdeles uttrykksfull cellist og Rakhmaninovs suite nr 2, også den for to pianister. Vårofferet og cello-sonaten er fra hhv 1913 og 1915 og ganske nyskapende - man kan høre the jazz age komme...

Trollmannen får Oz (Riksteatret)
I nynorsk språkdrakt, altså - det må vel være lov å si at ikke alle skuespillerne var like komfortable med det på generalprøven... Det går seg vel til etterhvert. Den som hadde det mest morsomt var den onde heksa fra vest, som var mer elegant dominatrix med kosteskaft/pisk-kombo enn grønn-fjeset kjerring. I det hele tatt var det mye fine kostymer og ikke minst overbevisende kroppspråk, særlig på tinnmannen og fugleskremselet. Scenografien, som siden vi snakker Riksteateret skal være både fleksibel og lett å pakke og flytte, var også som den skulle - barneforestillinger skal ikke være for minimalistiske, og denne var både fargerik og forståelig. Litt skummel (den er anbefalt fra 5 år, jeg ville nok satt det et par år høyere), men det er ingen plass som heime, tross alt...

Oslo-Filharmonien med Søndergård, Andsnes - Britten, Elgar
Dagens filharmoni-vikardirigent Thomas Søndergård var en vandrer - forover, bakover, side til side over hele podiet. Leif Ove Andsnes satt derimot stille, men for en fart det er i fingrene hans *imponert* Brittens klaverkonsert sto på menyen før pause (det var der Andsnes bidro...), Elgars første symfoni etter. Begge britiske, begge ukjente for meg, begge vel verdt å høre igjen. Dessuten fikk vi litt Chopin fra Andsnes som ekstranummer - en liten nocturne.

Andre Bjerke i 100 (Teaterkjeller'n)
Det er 100-årsjubileum for André Bjerkes fødsel i år. Som en følge av dette var jeg på en liten Bjerke-cabaret i Teaterkjelleren, hvor Lars Klevestrand, Wenche Medbøe og pianist Ivar Anton Waagaard leste, spilte (både i teatermessig og musikalsk betydning), sang og fortalte om Bjerke og diktene hans. Virkelig gøy blir det jo når Medbøe kommer med egenopplevde historier fra teaterturneer hun var på sammen med ham - Jeg satt en hel natt i Kragerø og hørte ham fortelle om Göthes fargeteorier... Kjent og ukjent - gjett hvem som må lese mer Bjerke i år...



Kasimir og Karoline (Det Norske Teatret)
Det er full oktoberfest hos Kasimir og Karoline på Det Norske. Karoline (Kjersti Dalseide) er så klar for fest, hun har gledet seg i et helt år og orker ikke forholde seg til at Kasimir (Amell Basic) er deppa og nettopp har mistet jobben. For Karoline er ikke det noen stor greie - man finner alltids en ny jobb, det ordner seg - hun har den tryggheten som kommer med middelklassebakgrunn og foreldre som sikkerhetsnett, mens for Kasimir som ikke har noen av delene, men derimot en fortid som småkriminell fengselsfugl er det noe i nærheten av verdens undergang. Hun treffer nye bekjente, med penger og varierende grad av borgerlig moral, mens han treffer gamle kjente som gjerne vil ha ham tilbake på skråplanet. Kjærlighet og forskjeller av mange slag - kjønn, klasse, økonomi og moral - står med andre ord sentralt i partyteltet hvor karaoken ljomer, Champagne og Jägermeister flyter og fest, fyll og bergogdalbaner dominerer. Som på enhver annen fest går det fra dype samtaler og heftige monologer (jeg blir nesten litt bekymret for blodtrykket til Frans (Eivin Nilsen Salthe) på tidspunkt...) til fyllerør, det er grining og klining og det meste i mellom - men mer underholdende og givene enn mange av de festene jeg har vært på... *foretrekker alltid teater framfor fest* Teltets seremonimester må nevnes - Petter Winther siterer Strindberg og Dickens, spiller harpe og trekkspill og er høyt og lavt og misunnelsesverdig uanstrengt på skyhøye glitrende rubinsko. Dessuten har nevnte Salthe en svært minneverdig (enten jeg vil eller ikke) opptreden i leopardtanga, håndjern og fotlenke med kule...

Onegin (Operaen)
Onegin er en av de vakreste og mest følelsesladde ballettene. Både annen og tredje akt har sluttscener som vekker de store følelsene og etterlate våte øyne. Død og tragedie og tapt kjærlighet og Tsjaikovski - alt man kan ønske seg, i det minste på en ballettscene... Samt nasjonalballettens fantastiske dansere, i kveld Eugenie Skilnad, Phillip Currell og Lucas Lima. Dessuten en fantastisk "gammel" tante som stjal showet i bursdagsscenen i akt 2, jeg glemte jo nesten å følge med på hoveddramaet..

Hair (Oslo Nye)
Hair er en musikal med en nokså diffus handling. Etter hva jeg har skjønt er det, i motsetning til f.eks. en Andrew Lloyd Webber-musikal, lite som er fastlagt av manus og replikker, og hver oppsetning blir unik. Oslo Nyes oppsetning er ganske ulik Det Norskes versjon fra 2006, og begge skiller seg i vesentlig grad fra filmen. Hovedproblemet hos Oslo Nye er at de har fjernet det meste av konflikt og friksjon, og dermed også framdrift. Når både Claude og Sheila er fullblods medlemmer av hippiegjengen fra første scene blir det ikke mye handling igjen, bare en gjeng ungdommer i flagrende gevanter (det er et kostymesalg jeg gjerne vil på...) som sitter i bakgården og doper seg og har seg og stadig bryter ut i sang, i overkant mye rettet mot publikum. Det etableres hverken et skikkelig univers eller klare karakterer jeg kan tro på og engasjere meg i. Det er først i sluttscenen at forestillingen virkelig får nerve, og da er det for sent. Trond Høvik stjeler showet hver gang han er på scenen, ellers er det Petter Vermelis Berger som er forestillingens midtpunkt. Hans psykedeliske teddybjørn (hans ord...) er et overflødighetshorn av sjarm og entusiasme, jeg skulle ønske det hadde smittet mer over på de andre - det hadde reddet mye. Scenografien med den obligatoriske folkevognbussen er fargerik, men holdt i pastellfarger - som resten av forestillingen blir den litt blass

To lunsj og lyrikk-besøk i januar . begge med lyrikere som leste egne dikt. Astri Kleppe leste fra sin siste samling Ivans blomster og Ruth Lillegraven leste fra sine utgivelser Manilahallen, Sigd og Urd, samt barnediktsamlingen Eg er eg er eg er. Fordelen med at det er forfatteren som leser er at man kan få litt innblikk i skriveprosessen, bakgrunnshistorier og andre baktanker.

lørdag, februar 03, 2018

Bilderas (4): Statuer

Statuer er et takknemlig fotoobjekt - de står helt stille og har det aldri travelt. Oslo er dessuten full av dem, det er verdt å ta seg litt tid og se nærmere på dem når man kan. (Med et par åpenbare nyere unntak er informasjon om tittel, kunstner og årstall funnet i boka Skulpturer og minnesmerker i Oslo av Tone Wikborg, utgitt i 1986.)


Det var ikke bare jeg som satt på Kontraskjæret og nøt utsikten over Aker Brygge 1, juledag - Franklin D. Roosevelt sitter der på fulltid (Stinius Fredriksen, 1950)


Det kunne vært meg, ca 1985... Hun tilhører en gruppe på tre figurer - Silent Howlers - av Laura Ford og var en del av Fords utstilling på Akershus festning i fjor.


Sonja Henie har passende nok fått sin statue ved Frogner stadion, hvor det tydeligvis fortsatt kommer beundrere med blomster. (Per Ung, 1986)


Welhaven sitter på sin benk på Riddervolds plass og var godt selskap der jeg satt på min benk med en bok og nøt høstværet. (Gunnar Utsond, 1908)


Camilla Collett i augustsol i Slottsparken (Gustav Vigeland, 1911)


Og reven rasket over snøen i Slottsparken, nærmere bestemt i prinsesse Ingrid Alexandras skulpturpark. (Den geometrisk rev, Sofie Sollid Gjertsen, 2016)


I Birkelunden, med Paulus kirke i bakgrunnen, står det en lite fole og bærer tydelig preg av å ha blitt ridd på av generasjoner av områdets barn. Man får vel anta at kunstner Ørnulf Bast ville satt pris på at arbeidet hans blir verdsatt av så mange... (1953)


Styltemannen ved Bryggetorget hadde plutselig fått jet-stylter og så ut som om han var klar til å ta av. Navnet Utferdstrang føltes plutselig ekstra passende. Måken var derimot ubevegelig uaffisert... (Marit Wiklund, 1989)


Kongen på haugen! P. A. Munch i ny rolle... (Stinius Fredriksen, 1933)


Fortuna står og skuer utover båtene i Frognerkilen (Odd Hilt, 1973)

onsdag, januar 31, 2018

En verden i svart og hvitt



Jeg er stort sett og av prinsipp veldig tilhenger av farger i de fleste situasjoner. En grå januardag i Frognerparken etter et snøfall er likevel lite vakrere enn den svart/hvitt-verdenen som oppstår der...


Monolitten har fått selskap, evnt konkurranse, av en heisekran.


Tomt og øde på broen som sommerstid er smekkfull av turister. (Om sannheten skal fram var det en turistgruppe på vei gjennom rosehagen rett bak meg - men én turistgruppe i hele parken i en hel time er likevel tilnærmet folketomt...).



-Jeg er ikke sinna - jeg fryser!


-Jeg også!


-Det gjør ikke jeg...

Representanten for en hel hær av snømenn som befolket parken. 



Lite tegn til fugler i den øver dammen. Ikke så mye tegn til dammen heller, egentlig.


 Byens vakreste lyktestolper.


Telefonkiosken var parkens eneste fargeklatt i alt det hvite.


Først tur og frisk luft, så te (grønn med kanel og eple), kake og bok (Susan Abulhawa - Mornings in Jenin) i kaféen, som også var uvanlig tom. Vinter, altså - gjør seg både utendørs og innendørs...

søndag, januar 07, 2018

Bilderas (3): Jul

Julen 2017  - i litt for mange bilder...


Jeg brøt med alle mine prinsipper i år (jeg er tross alt tvilling - astrologi-mester i dobbelmoral...) og kjøpte plasttre. Det er jo unektelig hakket mer praktisk i en liten og overmøblert leilighet...


Dessuten var det en drøm å ha med seg på bussen hjem (og undre over alle under - det var lett å pakke det ned i posen igjen da julen var over).


Pepperkake-juletrelys. Når man innser lille julaften at man trenger en ny og kortere lyslenke fordi treet ditt er en meter kortere enn vanlig får man ta det som er igjen på nille...


Siden jeg var ti har julen begynt i Oslo Domkirke julaften morgen, sammen med pappa.


Nygammel julegave - toalettsett i sølv etter forlengst avdød grandtante. En nødvendighet for enhver fin frøken.


Det ble hvit jul i år - såhvidt! Første juledag lå fortsatt snøen på Akershus festning (og i bakgrunnen ligger danskebåten - plutselig så den røde pipa veldig stor ut...).


Annen juledag var det slutt på moroa, da kom regnet og glatta og møkkaværet. Gjett hvem som fikk det litt travelt med å rekke bussen uten å brekke bein på veien og dro hjemmefra uten paraply...


Late romjulsdager med te, broderi og hoppuke.


Ishockeyspillet ble hentet fram fra glemselen til familieselskapet - sønn slo far og imponerte med det sin sønn...


Julestjernen min - det er jo hyggeligere å komme hjem når det er lys i vinduet.


Nyttårsaften-party! De satt i sofaen med tekopp og håndarbeid og så nrk1 hele kvelden (eller til det var tid for Tolvslaget på skansen på svt) - og var såre fornøyd med feiringen... #gamledamer

lørdag, januar 06, 2018

Kulturmåned 2017: Desember

Det ble uvanlig få julekonserter i år, men aldri en desember uten Nordic Tenors og Oslo Fagottkor. Dessuten kom Det Norske med en ny juleforestilling (og tilhørende nisse) av det mer tvilsomme slaget - definitivt ingen familieforestilling...

Nordic Tenors (Oslo Konserthus)
-Det er mange måter å avslutte en konsert på, men det er bare en måte å avslutte en julekonsert på - alle reiser seg og så synger vi Deilig er jorden.

Dette er en av grunnene til at julekonsert med Nordic Tenors står på desemberplanen hver år - de vet hva som er viktig... Med årene har julekonsertene deres blitt litt mer tradisjonelle og litt mindre hysterisk morsomme, selv om de fortsatt har humorinnslag som får meg til å hikste av latter er det de mer klassiske julesangene som står i sentrum, og det er helt greit. Skjønnsang og julestemning over hele linja - O helga natt (selvfølgelig, de er jo tenorer...) og Stille natt, en Ave Maria-trippel de har hatt med seg i flere år (den tåler flere gjenhør) og et nytt og spenstig arrangement på Kimer, I klokker som inkluderer Carol of the bells hos pianisten. Samt litt Askepott og hennes nøtter, Disney-medley og Sveinung Hølmebakk fantastiske evner til å fortelle historier og skrøner (mest det siste...). Han frydet seg forøvrig stort over å kunne gå en ørliten sving utenom manus og bringe kollega Jan-Tore Saltnes ut av fatning et øyeblikk. Sistnevnte var i ferd med å dra den klassiske replikken om at det var et år siden sist de hadde spilt i konserthuset og hvor mange av oss hadde vært der da? da Hølmebakk skyter inn fra siden at neida, det er bare et par timer siden sist, vi har jo alt spilt en konsert her i dag... Saltnes så ikke den komme...

Faens nisse! (Det Norske Teatret)
Julenissen har nissebokser. Tenk gjerne litt på hva det sier om en manns ego at han har bilde av seg selv på undertøyet (sokkene også, forresten)...

Faens nisse!
åpner med at Gud vil avlyse jula, den er så overkommersialisert og nissifisert, og heller satse på påsken. En betuttet Jesus protesterer - det er så mye død og lidelse i påsken, og jula er jo bursdagens hans...! Ergo sendes Jesus ut på oppdrag for å ta jula tilbake fra Julenissen. De viser seg å være gamle kjente, der er det en forhistorie jeg gjerne skulle ha visst... Julenissen samarbeider tett med det lokale næringslivet, er litt ivrig på flaska og sliter med sin opprørske sønn, som helst vil være fjøsnisse og er forelsket i datteren til presten (en preferanse han deler med en tafseglad ordfører. Som den eneste i salen applauderte jeg da han fikk et velplassert kne i siste scene...). Dessuten burde det da gå an å finne en endelig løsning på denne eldrebølgen...? Det sparkes friskt i alle retninger, men det blir hverken så satirisk skarpt eller så ellevilt festlig som jeg hadde sett for meg. Joachim Rafaelsen er en tilsynelatende mild Jesus som ikke viker tilbake for skitne triks når situasjonen krever det, og jeg vil for alltid være litt skeptisk til Julenissen - særlig hvis han snakker bergensk og likner på Jon Bleiklie Devik - etter dette...

Oslo-Filharmonien med Etiksmoen, van Keulen - Vaughan, Rehnqvist, Prokofjev (Oslo Konserthus)
Polar-fokus hos Filharmonien en vinterkveld. Kveldens hovedverk var Ralph Vaughan Williams' Sinfonia antartica - en symfonisk omarbeidelse av hans filmmusikk til Scott of the Antarctic. Ledsaget av bilder og dagboksitater fra Scott og Amundsen (og med Mari Eriksmoen som den mest diskret plasserte solisten noensinne) ble det en gripende opplevelse hvor også konserthusets gedigne orgel var involvert. Før pause var det nordpolen som gjaldt, i form av den stemningsskapende førstesatsen Breaking the ice fra Karin Rehnqvists Arktis Arktis!, samt en tur innom Prokofjevs første fiolinkonsert med Isabelle van Keulen, som også ga oss en vakker Bach-bonus.

God jul og fagott nytt år (Folketeatret)

Jeg har sett årets beste Les Miserables på Folketeatret! Også kalt Les Nisserables, hvor svartnissen Javert har fengslet julenissen Jean Valjean og en julerevolusjon ledet av Julius bryter ut. Ja, jeg har vært på fagottkorets julekonsert...  For første gang på ni år synger de ikke Julen är här (jeg trodde den var obligatorisk i denne sammenhengen...?) , men til gjengjeld får jeg ønskereprise på Hele himmelen faller ned, og altså en juleversjon av Les Mis - litt usikker på om den er godkjent av Cameron Macintosh... Charlies engler dukker også opp, det samme gjør Edith Piaf, en gjeng vikinger, frk Antijul og Darth Vader, samt en Prøysen-rap og en svært lokal regnskur. Og høye hæler, imponerende dansing og lassevis med paljetter og glitter. Og en og annen julesang innimellom da...

Oslo Rotary: Klassisk musikk - 4. kurskveld (Oslo konserthus)
Gershwin var månedens tema hos Rotary. Pianist Ivar Anton Waagaard, tidvis med bidrag fra sanger Anne Vada, presenterte et utvalg av Gershwins mest kjente sanger og verk ispedd interessante fakta og morsomme anekdoter. Porgy & Bess-potpourri, en forkortet versjon av Rhapsody in blue, preludier og ragtime, Embracable you og Someone to watch over me sto alle på programmet.


Book of Mormon (Det Norske Teatret)
Endelig tid for Book of Mormon igjen - for sikkerhets skyld to ganger på en uke. Tre måneders pause er altfor lenge - det hadde jo skjedd så mye. Alle var blitt varmere i trøya og karakterene hadde satt seg bedre, så de kunne slippe seg mer ut, holde pauser litt ekstra lenge og bli enda litt drøyere. Jeg tror eldste Kjosås satte ny rekord i hvor lenge man faktisk kan trekke ut en kunstpause, dessuten er jeg litt usikker på hvor forberedt misjonspresidenten var på å få så nærkontakt med et sett pupper - det har han ikke fått på tidligere forestillinger jeg har sett...Siden sist har jeg dessuten hørt mye på den engelske originalen (jeg holdt meg unna den før den norske premieren) og kan glede meg enda mer over hvor god oversettelsen er. Jeg elsker Preben Hodnelands McKinley og Skru det av-nummeret - et av de virkelig store høydepunktene. Dessuten elsker jeg jo Frank Kjosås, sånn generelt, og Kristoffer Olsens Cunningham har litt enda mer irriterende (på en god måte, relativt sett...) og enda litt sårere. Neste gang blir i mars, det er jo litt lenge til...


Et par formiddager med lunsj og lyrikk ble det også - Tiril Heide-Steen bød på oianospill og julestemning i ord og toner (i tillegg til litt Øystein Sunde), mens Sigve Bøe leste Ibsen. Jeg kan jo min Terje Vigen. Dog ikke utenat, men jeg kan gjenfortelle handlingen ganske greit punkt for punkt, ispedd utvalgte sitater og formuleringer. Dette forhindrer på ingen måte at jeg sitter og holder pusten med tårer i øynene og et stadig hardere tohåndsgrep om tekoppen mens Bøe leser...

tirsdag, desember 19, 2017

Det ringer (på døren), det klinger (i krystaller)...


De fleste av oss - og kanskje særlig vi i sentrumsnære strøk - skvetter litt når det uventet ringer på døren en kveld. Jeg har en bar rett ved siden av utgangsdøra og naboer med delvis samme etternavn (ja, vi er i slekt...), vanligvis ligger forklaringen enter der eller i at noen er ute etter pengene mine i en eller annen form. I går kveld, derimot, var det blomsterbudet som kom - og han skulle faktisk til meg! (Jeg kom en gang hjem og fant en stor blomstereske på dørmatta. Skuffelsen da det viste seg at den var feillevert og skulle til nabo-slektninger med nyfødt baby...). Jeg rakk å tenke ut mange potensielle avsendere og tilhørende scenarioer mens jeg pakket opp og fant kortet, selv om jeg visste hvem det sannsynligvis var fra - og det stemte jo.

Hyggelig julehilsen fra jobben, som ikke ser stort til meg for tiden. I liket med kronprinsessen har jeg stiftet bekjentskap med krystallsyken, men i motsetning til kronprinsessen som "snakket ut om sykdommen" i dag ble jeg ikke friskmeldt etter noen dager - 15 måneder and still going strong... (En annen ting jeg ikke har felles med kronprinsessen er at min sykdom definitiv og garantert ikke ble utløst av for ivrig trening, om noen skulle finne på å tro noe sånt om meg...).

Men dagens moral er altså at du skal svare når det ringer på døra, også når du ikke venter besøk - du vet aldri når det kan være blomsterbudet...