tirsdag, mai 03, 2016

Kulturmåned april 2016

April ble innholdsrik - 19 forestillinger på 30 dager. To ganger Den glade enke, to ganger Tenk om, to bikubekvelder, to balkongkonserter, en musikaltur til Trondheim, en britisk komiker og en nydelig ny barneforestilling. Moderne opera, moderne ballett og klassisk konsert, Shakespeare, Hamsun og Kalvø - selv om jeg får litt dilla på enkelte forestillinger må jeg kunne påberope meg et relativt bredt interesseområde...

Den glade enke (Oslo Nye)
Den klassiske wiener-operetten (som jeg aldri har sett, men likevel forbinder sterkt med Wenche Foss) har blitt sirkusmusikal. Fargerik og morsom, med tidvis veldig imponerende koreografi - særlig nå-må-du-se-å-holde-deg-på-beina-dansen mellom en over middels champagneberuset grev Danilov (Hans Marius Hoff Mittet - som iført skjegg (trenden fortsetter) og fløyelsjakke ser ut som en Disney-prins fra den litt tvilsomme enden av skalaen) og den stadig mer frustrerte ambassadesekretæren Njegus (Sindre Postholm - som selvfølgelig har fått et steppenummer. Den mannen er født i feil tiår...). Herborg Kråkevik (med utringningen full av glitter - et hendig party-trick) leverer sarkasmer så det smeller, hennes Hanna Glawari ligger nok et godt stykke unna originalen. Enda lenger fra originalen er min favoritt-biperson Gigi - adelsmann by day, grisette by night... Historien er jo fjas og tøv fra ende til annen, men det hører til genren - det skal være og er ren underholdning, og jeg er som vanlig ganske lett å ha med å gjøre på et punktet - ved annen gangs gjensyn to uker senere er jeg fortsatt den i salen som ler høyest...


Bikubekveld: Gjenklang - ein cabaret frå krigen (Det Norske Teatret)
Årets fjerde bikubekveld bød på krigstema og 40-tallsmusikk med Liv-Ellen Kahrs og Anders Gjønnes (Frank Kjosås forble programhelt, sånt skjer.) En del kjent, en del ukjent - tror jeg må grave fram Vera Lynn-cdene mine. Dessuten prøver jeg å finne igjen boka det ble lest fra - det går jo ikke an å ikke opplyse om sånt...


Balkongkonsert: Vigdis Unsgård (Operaen)
Operaens balkongkonserter er en god ting man burde få med seg oftere - uformelle timeslange konserter hvor en sangsolist får leke seg etter eget ønske. Sopran Vigdis Undsgård og hennes tysksvenske pianist (han hadde sikkert et navn også, men han hadde hvertfall en spenstig tversoversløyfe...) satset på engelske og amerikanske sanger fra den 20. århundre. Hun hadde en veldig smittende formidlingsglede - gøy både å se og høre.


Elysium (Operaen)
Nyskrevet, rykende fersk, sci-fi, framtidsvisjon, elektroniske lyder - ikke ord som så ofte brukes i sammenheng med opera. men Elysium er nettopp det - en hel ny, norsk (komponist Wallin - librettisten er engelsk) science fiction-opera. Jorden er befolket av transhumane - overmennesker med en chip i hodet - og bare 40 mennesker er igjen. Så lenge det varer... Veldig stilige kostymer og scenografi, og mer tilgjengelig musikk enn en del annet moderne jeg har hørt *ser strengt på komponisten bak fjorårets Peer Gynt-forestilling*


Filharmonien med Baiba Skride: Sibelius og Nørgaard (Konserthuset)
De eldre damer i konserthuset - man må jo elske dem (hverfall noen av dem...) Overhørt i løpet av kvelden:

1) (Før det begynner. Skuer ut over salen) -Så mange ledige seter - men det er jo Sibelius!
2) (Etter kveldens moderne stykke) -Den cden skal jeg nok ikke ha.
3) (Ditto) -Dette er nok et stykke man må høre noen ganger...

Men de har jo helt rett... Sibelius var flott, både de kortere stykkene med fiolinsolist (Humoresker. Finske. Jeg sier ikke mer...) og ikke minst symfonien (den femte, med svanene), den hadde noen partier som virkelig tok pusten fra meg. Nørgaards moderne verk gjorde ikke like mye for meg, men det er gøy å høre mer moderne verk også. Jo mer jeg hører, jo mer liker jeg.

Tenk om (Det Norske Teatret)
Sjette og syvende gang. Ja, jeg elsker, om noen skulle være i tvil... Noe av moroa når man går så mange ganger er jo å spille endringsbingo og henge seg opp i detaljer. Av månedens høydepunkt kan nevnes:
  • Eg tar med denne drua og går opp på taket, eg - sa Steinar (Frank Kjosås) og gjorde akkurat det. At jeg holdt på å stryke med av latter der og da er jo en ting, men det kom en ny kule foran fruktdisken på coop da jeg handlet på vei hjem etterpå...
  • Månedens navn på David og Lukas' datter: Esmeralda Xantippe og Francesca Chablis.
  • Når Jon Bleiklie Devik som Lukas gjør det som han er så god på og legger på fire ekstra lag med sårhet og følelser i Ein annan meg, som allerede er en av favorittsangene mine. Noen som har et lommetørkle til overs...?
  • Steinar krangler med Annes assistent (Hans Rønning) med stadig ny og frisk ordbruk, tror ikke jeg har hørt dem bruke de samme replikkene og skjellsordene der to ganger. Jeg mistenker at varianten Hald kjeft, gamla kan ha en viss sammenheng med Rønningens rolle som trollkjerring i Kvitebjørn kong Valemon, som hadde premiere en uke før den replikken falt. På samme måte mistenker jeg at det ikke er tilfeldig at Mari (Heidi Gjermundsen Broch) har lagt seg til å si ordene "veldig, veldig" på akkurat samme måte som Mette-Marit gjør i Halve kongeriket (og som jeg også har begynt med, teaterskadet som jeg er).
  • Månedens kanskje beste ny-kommentar kom da David og Lukas skumper borti hverandre i den av historiene hvor de ikke er et par og David snur seg etter Lukas med et anerkjennende Hello... For ikke å forglemme når Lukas kommer med sin vanlige kommentar om at folk treng hus og hus treng folk, og Anne plutselig begynner å nynne på Folk i husan..
  • Det som startet som følgende replikkveksling:
    Mari: Du kan ikkje kalle eit barn Sylfest!
    Lukas: Der høyrer du, David.
    David: Jada, eg høyrde det...
    har etterhvert blitt slipt ned til Maris replikk, et megetsigende blikk fra Lukas og en håndbevegelse og himling med øynene fra David.
  • Jeg vil ha klærne til Liv. Skoene også, selv om jeg ikke er overbevist om at jeg kan gå på dem...

Vår! (Trøndelag teater)
Nyskrevet rammehistorie full av velkjente musikalsanger - det er jo verdt en Trondheimstur. Det krever litt tilvenning å få kjære sanger jeg har så klare følelser og assosiasjoner til presentert på veldig nye måter, men etterhvert er det ganske så underholdende. Av høydepunkter kan nevnes Stil fra Chicago (eldreomsorg på en helt ny måte), Å, æ kjinne en kar fra Bør Børson jr (hvem har sagt at Josefine må være en kvinne? Her ligger det en ny og spennende tolkning og vaker...) og ikke minst det storslagne avslutningsnummeret - Ein dag til fra Les Miserables. Det er en sang jeg gråter av på ren refleks, men her er det en så spinnvill versjon at jeg hikster av latter samtidig, i en ganske interessant kombinasjon. At jeg gjør dette midt på rad to så skuespillerne ler av meg er jo bare som det skal være... Forøvrig litt uvant å sitte i en teatersal og ikke ane hvem halvparten av skuespillerne er - vanligvis har jeg jo full oversikt.


Herr Marmelade (Det Norske Teatret)
En 4-åring med en fantasivenn - helt normalt. En 4-åring med en fantasivenn som har et alkoholproblem, sniffer kokain, rundjuler sin personlige assistent(!) og til slutt begår harakiri - du ville blitt litt bekymret for den ungen, ja? Ungen er Lucy, og moren hennes er ikke særlig bekymret - for annet enn hvilken kjole hun skal ha på seg på date. At barnevakten er forsinket er vel ikke så farlig, Lucy holder jo fortet, og at barnevakten er mest opptatt med å ha seg med kjæresten er heller ikke så farlig. Men denne kjæresten har med seg sin 5 år gamle stebror, og selv om Larry er både suicidal og deprimert, har han i det minste litt mer normale fantasivenner... (Underholdende detalj: De voksne ser ikke barnas fantasivenner, men barna kan se og snakke med hverandres - og det kommer åpenbart litt overraskende på disse fantasivennene...)

Herr Marmelade er en svart komedie - etterhvert mer svart enn komedie. Latteren setter seg ganske fort fast i halsen når man begynner å tenke på hva en 4-åring må ha opplevd for å ha en sånn fantasiverden, og det lille man ser av mor er ikke akkurat beroligende. Lucy (Sara Khorami) og Larry (Rolf Kristian Larsen) har småbarnas kroppsspråk, men et svært voksent vokabular, det understreker at vi har å gjøre med barn som har opplevd adskillig mer av voksenverdenen enn de burde. Imponerende rolleprestasjoner, det krever litt å overbevise som 4-åring.


Bikubekveld: Monolog-bonanza (Det Norske Teatret)
Jeg har allerede vært på mer enn dobbelt så mange bikubekvelder i år enn jeg var i hele fjor, og venter spent på høstens program. Den annonserte monolog-bonanza ble litt amputert da halvparten av deltagerne hadde måttet kaste inn håndkleet av ulike årsaker, så det ble bare tre (svært forskjellige)monologer. Til gjengjeld fikk vi en teater-forelesning om både monologer, arbeidsprosesser og ymse annet av Kjetil Bang-Hansen - de vil jeg gjerne ha flere av (men kanskje helst på et annet tidspunkt enn sent fredag kveld. Lørdag formiddag hadde vært ypperlig, jeg savner fortsatt de historiske lørdagene teatret hadde i jubileumsåret 2013).


Bill Bailey (Folketeatret)
Bill Bailey påkalte djevelen (det var et uhell forårsaket av defekte mikrofoner og lydproblemer. Min medlidenhet til lydmannen, som nok har hatt mer avslappende arbeidsdager), framførste en Weil'sk bursdagssang i moll, mente at nordmenns selvtilfredse humring forårsaket flom i England, snakket politikk og musikk og det meste annet som falt ham inn. Mixed feelings var kveldens gjenganger-uttrykk. Mye latter til tross, som så mange andre komikere kunne han godt kuttet ned til halvannen time uten pause, i stedet for to og en halv time med pause. Man skal helst sitte igjen med et ønske om at han skulle holdt på lenger, heller å tenke at det ble litt for langt...


Balkongkonsert: Petter Moen (Operaen)
Ny lørdagskonsert i uformelle omgivelser i operaen. En ung tenor i søndagsblådress og brune sko sang Grieg og Sibelius med både stemme og hender, og da er det jo ingen grunn til å klage.


Kvitebjørn kong Valemon (Det Norske Teatret)
Det er ikke bare de minste som skvetter litt når teppet går opp for Kvitebjørn Kong Valemon - det står en diger bjørn midt på scenen og brøler. En svært overbevisende bjørn, verkstedet på Det Norske har gjort en imponerende jobb. Bjørnen er som vi vet en fortrollet prins - om dagen er han bjørn, men om natten er han en vakker prins som bare kan reddes av kjærligheten til Jenta (Silje Lundblad). Men hun får aldri se på ham - og hvem kan vel holde ut den uvissheten i årevis? Særlig etter at han tar fra henne alle de tre barna hun har født ham (da gråt jeg... ), forøvrig unnfanget ved svært kyske kyss. Vesla ved siden av meg lurte veldig på hva det var alle de voksne lo sånn av da, men en annen unge bak meg var mer opptatt av om de kysset på ordentlig...

Dette er skikkelig eventyr, med magiske gjenstander som svever i lufta, gode hjelpere og en svært ond og stygg (og hysterisk morsom, ihvertfall for oss voksne) trollkjerring (Hans Rønningen) med en hang til 80-tallsballader. Samt altså den fortrollede og fortryllende prins Valemon (Morten Svartveit), som i en minneverdig scene er lenket fast i trollkjerringas goth-inspirerte himmelseng dekorert med hodeskaller, flaggermus og kubbelys. Fifty shades of Kvitebjørn... Selvfølgelig går alt bra til slutt, og Halve kongeriket-assosiasjonene er sterke hos enkelte når Jonas Urstad (i fullt narr-antrekk, med bjeller og det hele. Trodde jeg skulle ramle av stolen av bare latter da han begynte å synge narrvisen til Alf Prøysen. Kjære Det Norske, hvordan kan dere la være å beholde ham i ensemblet til høsten?) vier det lykkelige paret. Jeg ler og tørker tårer, og både den indre 5-åringen og den voksne resten av meg går betatt og lykkelig hjem og gleder seg til neste gang.


En midtsommernattsdrøm (Riksteatret)
Jeg måtte ty til google da jeg tidligere i vår så Eldar Skar omtalt både som "rikskjekkas" og en av landes fremste skuespillere. Eh, hvem? At jeg ikke har kontroll på landets kjekkaser kan jeg leve med, men de største skuespillerne trodde jeg at jeg hadde en viss oversikt over. Men sånn går det når man ikke ser på Okkupert... Det var derfor forventninger på flere plan knyttet til å skulle se ham på scenen for første gang, i Riksteatrets oppsetning av En midsommernattsdrøm. Og joda, han bar Oberons horn med overbevisning og kunne sitt fag, det er godt mulig vi har en star in the making her. Den som eide scenen denne kvelden var likevel Busken, i Henriette Faye-Schølls blad-og-bær-hengte skikkelse. Fantastiske ansiktsuttrykk og kroppsspråk, og stadig ute etter Puck. Og for alle som nå klør seg i hodet og ikke kan huske noen busk på rollelisten, så er det en noe omarbeidet versjon... Forestillingen har en kvasi-klassisk meta-satire-stil (det var beskrivelsen sin, det) - flyttbare søyler og greske kjortler og en scene på scenen, og parodiske varianter av den klassiske spillestilen. Det blir tidvis, særlig i første akt, litt mye roping og overdrivelser - det går litt utover diksjonen - men stort sett veldig morsomt.


Halve kongeriket (Det Norske Teatret)
Jeg skulle jo ikke se Halve Kongeriket denne måneden - jeg har allerede billett til den aller siste forestillingen i mai, og det fikk være nok. Men så tok lysten og utferdstrangen og spontaniteten overhånd (halvannen time før forestillingen var det én enslig billett ledig midt på rad 2 - det kan man ikke ha noe av) - sånn kan det gå... Syvende gang, altså (tror jeg? Joda.). Mye lyd i publikum, det var bare unntaksvis at jeg var den eneste som lo, og da skyldtes det endringsbingo-treff. Eller nerde-detaljer, som det også kalles. Som når Martin Kolberg (Niklas Gundersen) går i surr i tiden som flyr bak ham og står og hutrer mens sommeren danser rundt i badetøy - det var vel muligens ikke så mange andre som hang seg opp i det... Esther ble tvangsklemt av Peter, mulig det var det som brakte henne så ut av fatning at hun droppet pikniken i annen akt? Mette-Marit satte ny rekord i antall "veldig, veldig" - Det var veldig, veldig, veldig, veldig, veldig, veldig, veldig, veldig fint, Gunnar. Nevnte Gunnar (som i biskop Stålsett) klikket såpass i raserianfallet sitt at han gikk over til å snakke Donald-språk og en uvanlig pågående Per Sandberg (-Sjå på mæ, jenta mi, sjå på mæ! Sjå på mæ!) kunde melde at det nå bare er ei uke te det første julebordet! (i mars var det to...) Siv Jensen fikk kveldens største reaksjon fra salen bare ved å vise seg, og lot seg selvfølgelig overhodet ikke inspirere av det... Men NÅ bli det bare én gang til - helt sikkert...


Oslo-Filharmonien med Eivind Holtsmark Ringstad: Ligeti, Walton og Sjostakovitsj (Konserthuset)
Denne kvelden var jeg eldre enn både solist og dirigent. Det første er ikke så uvanlig (selv om det er sjelden det er snakk om så mye som 14 år), men at dirigenten ikke er fylt 30 tilhører sjeldenhetene. Joshua Weilerstein var entusiastisk til tusen, hoppet og danset på dirigentpulten (han var av de som trenger veltebøylen...) og fortalte om verkene fra scenen først (jeg elsker ham for det, det er sånt jeg ofte savner). Han var også gjest på introduksjonen på forhånd - vanligvis er det en intervju-variant, her ble han bare introdusert og så kjørte han hele showet selv. Han snakket som en foss (If I talk too fast, just start waving your hands...) på innpust og utpust om komponister og verk, analyserte hver sats i Sjostakovitch-symfonien og hadde i det hele tatt masse på hjertet - han hadde sikkert holdt på en time om han hadde fått lov. Solisten var ung, lovende og norsk - bratsjist Eivind Holtmark Ringstad, og fikk velfortjent stående applaus.


Mesteraften Kylian : Black & white (Operaen)
En helaften med moderne ballett - seks korte danser av koreografen Jiri Kylian (av danserne visstnok bare kalt Gud...)satt sammen til en forestilling. Det danses på og med epler, kårder, såpebobler og enorme barokkjole-kulisser, til klassisk musikk og trommeverk. Morsomt, overraskende og alltid veldig imponerende. Hadde med meg mamma som ikke hadde sett noe av Kylian før, hun kom ut med et nytt syn på moderne dans.


Mysterier (Nationaltheatret)
Jeg har hørt mye forskjellig om Nationaltheatrets dramatisering av Hamsuns Mysterier - kritikken har spent fra en begeistret 6 til en nokså lunken 3. "Det kommer litt an på hva du synes om regissør Bieito, men jeg likte det godt", fikk jeg høre på twitter. Bieito sto bl.a. bak fjorårets Carmen-oppsetning som jeg likte veldig godt og en særdeles spenstig Brand for noen år siden, så jeg var ikke så bekymret. Jan Gunnar Røise er helt fantastisk i hovedrollen (selv om dressen burde vært gulere...), en knallsterk rolleprestasjon. Scenografien, et enormt roterende titteskap, er stilig og overveldende, og grepet med at skildringer av både tanker og handlinger framføres som monologer rettet direkte mot publikum av flere av karakterene fungerer bra - har litt ymse erfaringer med akkurat det. Leste boka på forhånd, og var godt fornøyd med det valget, selv om jeg tror det hadde gått helt greit uten også.

Ingen kommentarer: