torsdag, juni 02, 2016

Tenk om - en musikalnerds bekjennelser

Da var det ugjenkallelig slutt for vårens store musikaldille - 31. mai var det siste teppefall for Tenk om. Jeg rakk å sette ny rekord i antall sette forestillinger (11 - den gamle var ni Next to Normal-visninger), men hadde fint klart noen ganger til...

Anne (Heidi Gjermundsen Broch) og Steinar (Frank Kjosås)/Johs (Pål Christian Eggen) og Mari

Jeg har fundert litt på hva det egentlig var med dette stykket som traff meg så voldsomt; selv om jeg ikke er ukjent med å bli litt opphengt i ting har dette vært i en klasse for seg. Forventningene på forhånd var også noen hakk over normalen - endelig en ny musikal fra opphavsmennene bak Next to normal - men å bli så fullstendig hekta var jeg ikke helt forberedt på. Riktignok er jeg glad i musikaler generelt, dette ensemblet spesielt og har lange tradisjoner med å se samme stykke både 6, 8 og 9 ganger, men jeg har aldri opplevd en så intens følelse av å måtte se det igjen - snart! - eller å gå rundt i flere måneder med de samme sangene på hjernen. En periode surret det Tenk om-sanger i hodet mitt nærmest konstant, jeg kunne våkne midt på natta med en sang på hjernen. Som regel i en salig blanding av nynorsk og engelsk.

Andelen nynorsk tekst i noteheftet mitt har økt jevnt og trutt hele våren...

Oslo-settingen har nok hatt litt å si - det er jo blitt en hyllest til bylivet generelt (en av mine favoritt-linjer fra den engelske originalteksten er en fantastisk oppsummering av det å leve i by: We never walk a straight line/We never check the street sign/But it's in the detour that we truly find our way/We always know the way home/As long as we can stay here we're home) og byen min spesielt. Gjenkjennelsesfaktoren er høy også på mange andre områder - det foregår her og nå og hovedpersonen kunne nesten vært meg, helt ned til den intense, nesten-på-gråten-lykkefølelsen av å flytte tilbake til byen, Lukas som er de politisk aktive tenårene mine, Mari som er det man kanskje så for seg at livet skulle bli, Anne som er alt singellivet er på godt og vondt - det som utspiller seg på den scenen er også en variant av livet mitt og mange av de rundt meg. Til og med klesskapet mitt gjenspeiles jo på scenen (klærne til Liv - jeg vil ha dem...). I tillegg gjør musikalmagien til opphavsmennene Tom Kitt og Brian Yorkey også sitt, selvfølgelig - jeg har en teori om at de på et eller annet tidspunkt har inngått en tvilsom avtale med mannen med hornene...



Det aller første møtet med Tenk om som Oslo-musikal, på tidlig forsmak i november i fjor. Kjærlighetsaffæren begynte vel allerede da...

Dessuten bys det i rikt monn på noe av det morsomste jeg vet om på teater - myriader av små endringer fra en forestilling til den neste, et stykke i konstant utvikling. Fra de bittesmå endringene i form av et enkeltord i en replikk eller et nytt tonefall som gir en litt annen betydning til helt nye replikker og opptrinn, de åpenbart ikke-helt-planlagte-men-godt-tatt-på-sparket-situasjoner og ikke minst de stadige mer absurde navnene på David og Lukas' datter (mine favoritter var Esmeralda Xantippe og Kamomilla Bourdeaux, uten at jeg nødvendigvis ville vurdert det som aktuelt for mine hypotetiske barn...) - og de virkelig store og uventede (siden jeg overså oppslagene om rolleendringer...).

Når man nærmer seg tosifret antall besøk på samme stykket, kjenner man det relativt godt etterhvert, også de mer ubevisste detaljene. Døra går opp og vi ser Steinar i silhuett for første gang i stykket, og jeg er umiddelbart og instinktivt sikker på at noe ikke stemmer. Det tok et par sekunder før jeg koblet - det var faktisk en helt annen skuespiller! Frank Kjosås var for anledningen byttet ut med Jonas Urstad, som vanligvis spiller en haug småroller. Dermed ble alle scenene med Steinar nye - når man bytter ut en skuespiller blir karakteren en annen, selv om de har samme tekst og historie å forholde seg til. I tillegg måtte jo de andre dekke opp Urstads vanlige roller, og sånt blir det jo mye moro (samt en litt overopphetet detaljfiksert nerdehjerne) av. Morten Svartveit som tinder-dater (kombinasjonen softis og matchende burgunderrød topplue og tversoversløyfe var ganske ubetalelig) og Hans Rønning som slesk kelner og flypassasjer på sjekkern (Anne er helt klart ikke interessert. Når Urstad spiller rollen er hun adskillig mer på glid...), for eksempel.

Jeg begynte etterhvert å føre liste for å holde oversikten over alle navnene David og Lukas ga sin datter (og innimellom sønn)... Dette er neppe en fullstendig liste, bare de jeg har hørt (selv eller fått videreformidlet).

Jeg måtte selvfølgelig ha med meg aller siste forestilling - fra første rad - og det skal vel ikke stikkes under stol at tårene satt litt løsere enn vanlig. Dessuten hadde jeg glemt hvor vanvittig tett på alt man er der, forskjellen på rad 1 og rad 2 er større enn man tror. På rad to satt det forøvrig en gjeng gutter på rundt 16, et litt pussig valg av skoleteater for den aldersgruppen... Hadde bange anelser da de kom, og de var i overkant urolige, men samtidig var de jo litt søte også. De pratet en del, men holdt det stort sett relativt lavt - og stort sett om stykket, de ble nok mer revet med enn de hadde trodd. Klarte jo ikke la være å le av dem innimellom når de mest spontane reaksjonene kom. Tidlig i første akt - Liv (Silje Lundblad) og Linn (Julie Moe Sandø) kysser hverandre for første gang, relativt uskyldig. Oi! hører jeg bak meg. Litt lenger ut i akten råkliner David (Morten Svartveit) og Lukas (Jon Bleiklie Devik) - Oi! Dæven!  Annen akt begynner med en plutselig og kraftig akkord og de skvetter til - Å faen!  Dessuten mente de at Lukas var en shady type... Snudde meg og hysjet litt et par ganger når jeg syntes de ble litt for høylydte, da får jeg jo bare akseptere at de benyttet anledningen til å hysje tilbake da jeg knakk sammen i et av kveldens største latterutbrudd...

Akkurat det latteranfallet der var jo ikke til å unngå. I en scene der Lukas skjeller ut Steinar (Frank Kjosås var tilbake) for elendig kulturpolitikk og byplanlegging, dårlig karma og sosial samvittighet og det meste, plukker Lukas plutselig opp pastillesken til Steinar og forsyner seg, og Steinar tenner på alle pluggene -Legg frå deg den Dent'en! Legg den frå deg! Det har aldri vært noe opptrinn som har liknet i den scenen noensinne, det var rykende ferskt for anledningen og et strålende eksempel på at ting blir ekstra morsomt når man har sett stykket noen ganger før. Tilsvarende når replikken Takk for at de lot oss teikne om utearealane tre gonger ble til Takk for at de lot oss teikne om utearealane 32 gonger (og motspilleren var kjapp nok til å endre sitt vanlige svar De slapp billeg unna til Berre hyggeleg) - mest moro for oss som vet at det er endret, og vi vet å sette pris på det...

Andre endringsbingo-høydepunkter fra de siste forestillingene:

*Lukas startet forestillingen uten armbåndene han vanligvis har - et par scener senere var de på plass. Fort gjort å glemme...
*Lucy (Judy Nyambura Karanja) drakk champagne rett fra flaska mens hun pratet i telefonen. Noen ganger spiser hun, andre ganger ikke - nok en detalj å holde øye med.
*-David, gjøym deg med meg! sier Lukas, og David løper lydig i hans retning -baklengs. Der sto puffen...
*Mye pushing av både ostepop og druer under festscenen. Men å faktisk spise den ostepopen når man har mikrofon på var kanskje ikke det lureste...
*Anne traff litt for godt med puten hun kaster på Lukas, så han måtte le ferdig før han kunne fortsette. Så krabbet han opp i dobbelsenga og la seg til rette med et så fornøyd uttrykk at enkelte i salen (det var ikke bare meg...) lo høyt, og dermed var han i gang igjen.
*Kranglingen mellom Annes assistent og Steinar utartet til dialektmobbing, Steinar ble som vanlig informert om den pågående konferansen og avfeide det på karakteristisk Hardangermål med at Eigentlig drit eg i da, og da var det i gang. -Du drit i da? I da? And so it goes...
*Mari hadde endelig fått tak i riktig del av Aftenposten - det har irritert meg at hun til stadighet leser nyheter fra kulturdelen (hvada detaljfiksert?).
*Lukas holdt på å gå på trynet - han gikk til siden for å rydde unna en rekvisitt som ikke var blitt kastet langt nok unna og glemte tydeligvis da han gikk tilbake (baklengs) at dreiescenen var i bevegelse...




*Helene (Tiril Heide-Steen) fikk plutselig et etternavn.
*Den stakkars syklisten som havner på operasjonsbordet til Johs med sprukket milt traff ikke lenger en suv, men en trailer. Han skal vel være glad han fortsatt var i live...
*Davids vanlige avfeiende Jaja, eg høyrer-kommentar når Mari innvender at Du kan ikkje kalle eit barn for Sylfest! (men Kamomilla Bourdeax og Julietta Amarone er tydeligvis helt kurant) byttes en gang ut med Dette får vi snakke om, en annen med Vi tar det seinare...
*Du vet du kjenner stykket litt for godt når du ler av en replikk som ikke blir fullført, fordi du vet hva som ikke blir sagt...
*Steinar bryter inn midt i jobbintervjuet Anne har med Helene (tanken har streifet meg noen ganger at den scenen er et stjerneeksempel på uprofesjonell opptreden av en leder), men har for en gang skyld oppdragelse nok til å faktisk håndhilse på Helene (han hilste til og med pent på Annes assistent  i samme forestilling, men der varte ikke manerene så lenge...)
*Det var en gang, sånn rundt premieren, at når David og Lukas treffes for første gang og replikken Ber du meg sjå på hagen din? faller, at vi trodde på at de faktisk snakket om økologisk dyrking i kolonihage. I mai er det åpenbart at det er helt andre ting de har i tankene...
*Alle ansiktsuttrykkene! Det er utrolig hva gode skuespillere kan formidle helt uten ord - bare et blikk, et smil, et hevet øyenbryn, en grimase. Sitter man for langt bak går man glipp av mye.

Men nå er det altså slutt (*snufs*) - har du ikke sett den nå gikk du glipp av alt... Jeg må finne nye diller å fylle kveldene med, og etterhvert vil jeg vel slutte å smile til bysykler, fnise av tilsynelatende uskyldige ord som Chardonnay og førsteamanuensis (det dukket opp en på et seminar forleden, han var ikke satans god...), kaste daglige blikk mot pwc-bygget (og den tilhørende slissa) når jeg toger forbi om morgenen og forbinde twistposer med utvalget av kjekke menn på t-banen. Dessuten er det jo fortsatt en Malmö-oppsetning å se fram til (det store spørsmålet er jo om det blir det samme når det ikke foregår i Oslo lenger), og kanskje en pilegrimsutflukt til Birkelunden - stedet der liv tydeligvis kan forandres...  

1 kommentar:

Sylvia sa...

Herlig, intet mindre. Takk for at du skriver!